mandag 28. november 2022

24 timer i kjelleren på Bislett – Krangel i heimen!

 


Søndag morgen – 27. november – 125 km

Ja! Jeg hadde slått rekorden til Melvin Tix på 24 timers løp.
Den gjeldende "familierekorden" var 122,878 km fra 2017 da han løp Bislett 24 hour Indoor Challenge.

Etter å ha passert 125 kilometer, ruslet jeg et par ekstra runder før jeg sank ned i campingstolen min og ventet på den siste kontrollmålingen.

Åse tok dette bildet da Olav Engen og Marit Bjerknes krysset meg av på listen.

Endelig resultat etter 24 timers slit og moro – 126 042 meter.

Ny personlig rekord og jeg hadde slått Melvin Tix med 3 164 meter!

Gjett om jeg gledet meg til å fortelle det til Melvin da jeg kom hjem...

Fredag 25. november – på tur til Oslo


Sjekklisten var sjekket, bagen pakket og kursen satt mot Oslo og Airbnb-leilighet.
Enda en gang skulle vi tilbringe 24 timer i kjelleren på Bislett. 
Åse i avdelingen for mat og drikke og jeg i avdelingen for "gale", rundtløpende mennesker med stadig mer verkende muskler og slitne kropper.

Vi hadde fått oss en liten leilighet i perfekt avstand fra Bislett. Svært viktig,- særlig etter løpet.
Da er det aldri noe deilig å traske langt.
Eneste ulempen var at leiligheten lå i 5. etasje – uten heis og med mange trappetrinn...

Lørdag 26. november – vi er i gang!

Det ble svært lite søvn på både Åse og meg. Vi var ikke super-opplagte da vi ankom arenaen på lørdag morgen.

Jeg fikk rigget meg til med mitt og Åse fikk mer enn nok å gjøre i cateringavdelingen.

Begge to er klar for innsats
📷: Åse

147 løpere var klar for start presis kl. 10:00.
Yngste løper var 18 år og eldste løper var 78 år. Greit spenn i alder. Det viser at løping kan du holde på med så lenge du vil og så lenge kroppen er med på lag.
Jeg satser i alle fall på noen år til.

546,5 meter + 546,5 meter + 546,5 meter...

Det er vanskelig å løpe feil på Bislett. Det går rundt og rundt og det er bare å følge køen av løpere.

Den største utfordringen er vendingene hver 6. time.
Heldigvis er det mange som er vant til vending og speaker Henning Lauridsen er vant til å gi vennlige vendevarsler de siste minuttene før vending. 
Her er vi løpere godt vant og som ventet vendte alle som forventet.
Ingen snublet eller forsvant etter at de hadde vendt.

En kjempebonus ved vending er at vi endelig får sett ansiktene på de vi løper sammen med. 

Jeg hadde en plan!

Jeg hadde en plan og jeg hadde en drøm.
Planen var å slå rekorden til Melvin Tix – 125,878 km.
Drømmen var å klare kravet til medalje – 150 km.

Drømmen var å klare 42 km de første 6 timene.
Jeg klarte 42,6 km – veldig bra!

Drømmen var å klare 84 km de første 12 timene.
Jeg klarte 77 km – fortsatt mulig å nå drømmen,

Deretter begynte det å butte litt i mot.
Jeg fikk et plagsomt gnagsår på høyre stortå etter 14-15 timer.
– Det er bare vondt. Det er ikke farlig.

Jeg prøvde å la tanken overtale meg til at dette var det bare å fortsette med. Samtidig visste jeg at jeg hadde et reservepar med sko i bagen som ville avlaste stortåa.
Et kjapt besøk hos Norsk Folkehjelp sørget for vitenskapelig plastring av tåa før jeg satte kursen mot bagen og de nydelige reserveskoene.

Utseendet var kanskje ikke så nydelig, men effekten var desto bedre.

Reservesko er gull verdt!

Det hjalp veldig med nye sko og jeg fortsatte ganske så lystig i vei. Det hjalp også med god servering fra cateringavdelingen. I løpet av døgnet fikk vi servert pasta, suppe, saftis, havregrøt, vafler og pølse med lompe i tillegg til cola, saft, vann, farris, kaffe og sportsdrikk.
For ikke å forglemme snacks og snop i bøtter og spann.

Takk til cateringavdelingen!

Her er noen av de frivillige som sørget for mat og drikke. 📷: Bjørn Hytjanstorp

Fra drøm til plan...

Drømmen etter 18 timer var 117 km.
Jeg klarte 104 km.

Forholdsvis rask hoderegning... 46 km og 6 timer igjen til drømmemålet.
Hva blir det pr. time? 
7 km i timen x 6 timer = 42 km...

Hva med planen, da? Fikser jeg det?
18 km på 6 timer?
Eller, hvor lenge er det igjen?

Nei, nå må jeg sette meg litt?
Spise litt?
Orker ikke.

– Nå er det smultringer her!

Tvang ned en halv smultring og tok med meg en ørliten skvank med kaffe og satte meg ned noen minutter. Hadde så vondt i lårene.

Visste at Stig Andy Kvalheim hadde massasjepistol. Jeg var helt skutt allerede...

En tappert smilende løper og en lurt smilende "terrorist" – Stig Andy Kvalheim.
Klokken er 05:55 på søndag morgen

– Det kan hende det gjør litt vondt, sa Stig Andy med et lurt smil rundt munnen.

Det var helt feil. Det gjorde forferdelig vondt, men samtidig litt godt også. Resultatet var at jeg kom meg på beina igjen og stabbet meg trøstig framover. 

Jeg vet ikke om det var skuddene fra Stig Andys massasjepistol som gjorde sitt til at jeg klarte litt enkel hoderegning. Resultatet av utregningen var at jeg fant tilbake til planen min. Det var fortsatt mulig å slå familierekorden til Melvin Tix selv om jeg gikk sakte de siste timene.
Tiden gikk fort og jeg gikk sakte. 

Et skritt av gangen. Minutt for minutt. Kilometer etter kilometer.

Etter 23 timer og 4 minutter kunne jeg se tallene på resultattavla.
Petter Vabog – NOR – 225 runder – 122.85 Km

Med en stor klump i halsen og en "ørliten" tåre i øyekroken passerte jeg cateringavdelingen der Åse sto.

"Tommel opp" – Jeg har slått Melvin Tix! 📷: Åse

– Nå er det ikke langt til 125 km. Det klarer du! Kom igjen!

4 runder på 546,5 meter det blir...


 Ja, det ble det!
125,149 kilometer ✅

32 minutter igjen. Jeg tok litt kaffe og et kakestykke og satte meg fornøyd i stolen min og gråt en skvett.

Stemningen rundt meg var høy. Få minutter igjen til de 24 timene hadde gått. Jeg måtte bare bli med på siste runde. Jeg hadde fått på meg litt ekstra tøy og myke, gode sandaler og jeg tøflet meg rundt.

Her er litt av stemningen som jeg sendte direkte på Facebook med skjelvende kameraføring og spredte kommentarer fra en rørt, gammel gubbe med sliten skrott.


En stor takk til...

Alle de rundt 50 frivillige som stilte opp for oss dette døgnet. Uten dere hadde det blitt stusselig.
Jeg hipper og hurrer for Romerike Ultraløperklubb!

Etterpå...

Åse og jeg pakket sammen sakene våre og ble med på premieutdelingen. Det vanket hverken medalje eller premie på meg denne gangen. Den største premien var likevel å ha slått Melvin Tix.

Da Åse og jeg kom til leiligheten, var det godt med en dusj før vi sloknet helt og sov noen timer.
Etter et godt måltid med sikringskost på Eldhuset rett ved Bislett...


..."hoppet" vi til køys og sov og sov og sov.

Melvin Tix ønsker revansje!

Det var deilig å komme hjem og jeg gledet meg til å fortelle Melvin Tix at nå er familierekorden min.
Jeg fant han ikke, men sendte en melding på Messenger der jeg fortalte den gledelige nyheten.

Jeg tør ikke sitere meldingen som kom tilbake til meg. Den var ganske sterk til Melvin å være.
Konklusjonen på meldingen var at neste år skal han løpe og jeg får holde meg hjemme.
Bare jeg måtte love å sørge for at løpeformen hans ble bra nok, skulle han fikse rekorden neste år.

Han hadde allerede vært i kontakt med Åse som hadde lovt å bli med.

Arkivbilde fra 2017 – Melvin Tix løp 122,878 km

Ja vel, nei! 
Jeg får vel komme i gang med opptreningen av Melvin.

Bare jeg får hvilt meg i noen dager så går nok det bra. Det blir ikke i dag ifølge pulsklokka mi:



Distanse: 126,042 km – personlig rekord 🥇
Plassering: 84 av 147 startende
Plassering klasse M65-69: 2🥈

1 kommentar:

  1. Så morsomt innlegg! Tenk at Melvin sa ja til å løpe neste år! Håper å være frivillig neste år også. Så da sees vi muligens. Håper du får hvilt litt nå. Den klokken ga streng beskjed!

    SvarSlett