Årets første ultraløp er historie og dermed det første ultraløpet som er en del av
Petters Innsamling.
60 tusen - 60 mil - 60 år.
Nå er de første 10 milene passert med PåskeHareMaraton 11. april og KRSUltra 22. april.
Samtidig har innsamlingen passert 43 000 kroner. Helt utrolig!
Et fantastisk arrangement
På fredagen tok Åse og jeg tidlig fri fra jobben og satte kursen mot Kristiansand. Vi hadde bestilt rom på løpshotellet Scandic Hotel Bystranda som lå vegg i vegg med Aquarama der starten skulle gå.
For en luksus å ha hotellrom 20 meter fra start og mål!
Vi fikk en koselig kveld før vi gikk tidlig til køys. Frokost på lørdag var 06:30 og løpstart kl. 08:00. Viktig med noen timers søvn før en lang dag ute i friluft.
Skal bare...
... sjekke at alt utstyret er på plass og klart for påkledning. Sko, sokker, gamasjer, leggings, boxer, løpebukse, belte med startnummerfeste, ulltrøye med lang arm, HULK T-skjorte, buff, caps, vanter og solbriller. Check!
Løpesekk med førstehjelpsaker, nøtteposer, drikkeblære med 1,5l sportsdrikk, ladet mobil, GoPro-kamera og bankkort (i tilfelle jeg må ta drosje tilbake...). Check!
Pulsklokke på lading og pulsbelte klart. Check!
Alt sjekket, dobbeltsjekket og trippelsjekket.
Petter Vabog (snart 60), med startnummer 60, klar for 60 km KRSUltra.
Deltagelsen sponset av arrangøren og innbetalt til innsamlingen min.
En god natts søvn
Det er vel å overdrive, men jeg sov ganske greit og våknet 05:30. Jeg snek meg ut på badet og tok morgenstellet.
Samvittighetsfull vaselinisering av gnagsårutsatte kroppsdeler og -steder er en del av ritualet.
Åse var ikke klar for grytidlig løperfrokost og sov videre mens jeg inntok en god og solid frokost som skulle drive meg trygt gjennom dagens fysiske utskeielser.
 |
| Avslappet positur rett før startskuddet kl. 08:00 |
Planen skal følges!
I samarbeid med coachen min, Sondre Amdahl, hadde vi lagt en grei plan:
Ta det rolig de første 44 km og så kline til så lenge det holder!
Ved 44 km skulle jeg også skifte sko for å glede trøtte føtter.
I tiden før løpet hadde jeg hatt litt problemer med vondt i skinnleggen på høyre ben. Jeg hadde tatt det rolig de siste dagene før løpet og var spent på hvordan de første kilometerene ville gå.
Så det var med spente og forholdsvis lette løpesteg jeg trippet bortover asfalten langs Kristiansands Aker Brygge på Tangen og rundet langs elven Otra oppover mot Baneheia.
Jeg jublet innvendig fordi beina kjentes helt fine og jeg trippet videre i yr glede.
Etter 2 flate kilometere fikk vi møte den første stigningen opp i Baneheia. Den første av mange!
KRSUltra er absolutt ingen søndagstur!
Spesielt fordi den avvikles på lørdag...
En veldig utfordrende løype som ikke ga mulighet til mye hvile. Løypeprofilen ligner tanngarden til en hai.
Veien mot første matstasjon
Her er noen glimt fra turen fram mot første matstasjon, Hommeren, som lå 12,2 km etter start. Det var en fin tur med variasjon fra grei grusveg til kronglete sti langs elvebredden. Litt spennende for en halvgammel, løpeglad gubbe med snev av høydeskrekk.
 |
| Fin skog etter 1 time og 7 minutter. |
 |
| Så vidt innom sivilisasjonen før det bar ned langs elvebredden |
Etter 1:34 var de første 12 km tilbakelagt og vi kom til Hommeren. Der var det bevertning med bananer, brødskiver med salami og nugatti, sjokoladebiter, saft, vann og cola.
Og,- kjempeblid betjening.
Her var også dropp-bagene våre der vi hadde lagt ting vi kanskje ville trenge i løpet av dagen. Jeg hadde ekstra sko, litt klær og et par flasker med sportsdrikk der. Dette fikk vente til neste besøk 32 km senere.
Veien mot sjekkpunkt 2 - Grønn Slette 24,1 km
Etter litt løping langs Otra kom vi til en artig hengebru. Den var svært bevegelig og det ble en utfordrende kryssing på hoppende bro. Ikke så lett å holde et godt løpetempo der. Det ble ganske utstødige skritt med hjertet i halsen. Heldigvis hadde jeg ikke dårlig tid.
 |
| Hengebru er gøy! |
Turen videre bød på klatring opp til Skråstadvarden og den var både var fin og tøff. Her er noen flotte glimt fra turen opp dit og videre til sjekkpunktet.
Hode og bein var fortsatt fine og det gikk veldig bra selv om det var slitsomt å traske oppover mot toppene.
 |
| Mulighet for overnatting og hvile? |
 |
| HULK i vårsol |
 |
| Fantastisk utsikt i nydelig vær med akkurat passe temperatur for løpende utskeielser. |
 |
| Det var flere enn oss som var ute i det fine været |
 |
| Idyll |
 |
| Merkingen var veldig god i hele løypa. Det var ikke lett å løpe feil. |
 |
| Sjekkpunkt 2, Grønn slette. Upåklagelig servering denne gangen også. Over en tredjedel av løpet var unnagjort! |
Videre til sjekkpunkt 3 - Sagaveien 32 km
Ved Grønn Slette hadde jeg begynt å kjenne litt mer til høyre skinnlegg og ble litt hemmet av den. Jeg fokuserte på hvor heldig jeg hadde vært med nesten 24 km uten beinproblemer. Det var verdt å juble litt over.
Disse ville jubelscenene gjorde at det gikk helt greit å "humpe" videre mot neste topp.
Så lenge det er "hump" er det håp!
 |
På neste topp møtte jeg Lise Lysfjord Pettersen som hadde startet en time før oss andre.
Vi tok oss tid til en liten prat og en passende posering før vi dro videre i hvert vårt tempo.
Lise fullførte 1,5 time raskere enn fjorårets løp. Bra jobba! |
Idyll og dramatikk!
 |
| Idyll,- igjen. |
Etter 3,5 timers løping kom dagens mest dramatiske hendelse. Vi møtte en svart hoggorm, som vettskremt buktet seg over stien og forsøkte å gjemme seg under noen blader. Den gang ei!
Jeg fant plass til den på mobilens minnebrikke.
Et praktfullt villdyr i villmarken rett i nærheten av storbyen.
 |
| Selv med kamuflasje er den enorme giftslangen lett å få øye på. |
 |
Ole Kristian Velstadbråten Bangås er også medlem av Holmestrand Ultraløperklubb.
Vi møttes etter 32 kilometer og måtte naturligvis ta et godt HULK-bilde.
Heia HULK! |
Høyeste punkt 299 moh.
Etter påfyll av driftstoff var det klart for den lengste oppstigningen. Den kjentes godt i beina og tempoet var absolutt ikke dagens høyeste. For de mest ivrige var det mulig å klatre til topp i utsiktstårnet på toppen. Jeg droppet det og tok en selfie i stedet.
 |
| Hit, men ikke høyere. |
Etter 6 timer og 14 minutter kom jeg fram til et obligatorisk motiv.
Litt ved,- for å glede min kjære Åse.
 |
| Det lille, røde huset i skogen. |
Da jeg passerte det lille røde huset i skogen hadde jeg begynt å kjenne mer og mer til den vonde skinnleggen. Det var vrient å holde tempoet oppe der grusveien innbød til lettbent galopp. Der det gikk oppover gikk det greit mens nedoverbakkene ikke var like behagelige.
På dette tidspunktet hadde jeg passert 40 km og fokuserte på at nå var det bare 4 km til Hommeren og mulighet for skobytte. Dessuten visste jeg at terrenget videre ville by på partier der jeg helt sikkert kunne løpe.
Jeg hadde også bestemt meg for at etter skobyttet skulle farten opp!
Hommeren 44 km og skobytte!
 |
| Hengebrua før Hommeren. Noen få meter igjen til... |
 |
| ...skobytte |
"Sett deg ned, spis og drikk, så skal jeg hente droppbagen din!"
Maken til service for en sliten skrott!
Jeg må virkelig skryte av alle de frivillige som brukte dagen sin på oss. Alle sammen var blide og hjelpsomme og gjorde dagen lettere for oss småsprøe ultraløpere som halset rundt i skog og hei denne lørdagen. Tusen, tusen takk!
Etter å ha luftet føtter og sokker i noen minutter mens jeg mumset i meg en brødskive, litt banan og 3 små sjokoladebiter, var det tid for skobytte!
Herlig!
Sko med mer demping var som den herligste fotmassasje for ømme (les, vonde) føtter og jeg kunne suse av gårde med ny energi.
Gi gass!
Sondre hadde bedt meg om å gi på mer etter de første 44 km og jeg gjorde det.
Jeg syntes jeg suste av gårde og mens vinden suste om ørene tok jeg igjen den ene løperen etter den andre...
Det føltes i alle fall slik og det var gøy å kjenne at det faktisk var litt sprut igjen i skrotten.
Tempoet dabbet av da den ene stigningen etter den andre kom, men jeg klarte likevel å holde et høyere tempo en god stund.
Jeg presset meg selv til å løpe mer enn jeg tidligere hadde gjort i lignende løp og det gjorde godt å kjenne at årets trening har gitt resultater.
 |
| Fornøyd løper etter 8 timer og 52 minutter. Storbyen skimtes i det fjerne. |
Bratt trapp!
Arrangøren hadde omtenksomt lagt siste del av løypa i Baneheia og ned til Ravndalen, før turen gikk ned til sivilisasjonens grusveier og asfaltautostradaer.
Er det noe en sliten ultraløper er ekstremt glad for, så er det bratte nedstigninger!
Denne gangen kom nedstigningen i form av bratte trapper.
 |
| Takk for advarselen! |
 |
| Det ser ikke bratt ut, men... |
 |
| ... det var det. Det var flere trinn enn dette før vi kom ned i idylliske Ravndalen. |
 |
| Ravndalen. Bare litt over 5 km igjen til mål. |
Ved Bånetjønn stod dagens mest utholdende frivillige på drikkestasjonen. De hadde stått i skygge hele dagen og var ganske kalde.
Og,- de smilte og oppmuntret en sliten ultraløper som hadde veldig vonde bein. Tusen takk for det!
Alt var egentlig vondt.
Det eneste gode var tanken på at det bare var noen få kilometer til mål.
Jeg hadde bestemt meg for å gå den siste biten til mål, men det klarte jeg ikke.
Jeg måtte bare løpe på de innbydende grusveiene oppe i Ravndalen.
Vel,- løpe og løpe?
Jeg vet ikke hvor lett og elegant det så ut for de forskrekkede turgåerne jeg møtte, men det gikk i alle fall framover og oppover og nedover og bortover.
Til høyre og til venstre.
Hit og dit.
Jeg trodde faktisk det var rette veien til mål, men de driftige arrangørene hadde tydeligvis bestemt seg for å gi oss en skikkelig rundtur oppe i Ravndalen.
Det klarte de!
 |
| En sliten selfie med utsikt til målet. |
Vel nede på asfalten ble jeg tatt igjen av Tonje Andresen fra Skagerak Sportsklubb som jeg hadde truffet i flere andre løp.
"Nå har jeg flyt!",- jublet hun da hun passerte.
"Vi er snart i mål!"
Jeg, som hadde bestemt meg for å gå til mål fordi jeg hadde innsett at målet på 10 timer ikke var mulig, lot meg rive med og luntet etter det sprelske damemennesket så fort jeg kunne.
Jeg måtte bare gi opp. Kroppen ville ikke.
Hodet, derimot, virket ganske bra og mine matematiske evner begynte å finregne litt.
Kanskje?
Hvis jeg?
Skal jeg?
Hvor langt er det egentlig igjen?
Jeg har jo brukt 9 timer og 43 minutter,- så kanskje jeg?
Jeg innså at jeg hadde feilberegnet tidligere og så at det faktisk var mulig.
Det var jo bare rundt enden på Tangen og så i mål!
Det er rart hvor mye krefter det er i en utslitt kropp bare hodet vil!
Jeg spurtet det jeg var kar om mens jeg tok ut de to smileballongene jeg alltid har med på løp som dette.
Jeg løp forbi NRK-bygget med målbuen i sikte og blåste ballonger på harde livet.
9:56:30
Ballongene var klar og jeg satte inn akselerasjonsgiret og spurtet mot mål.
 |
| Fotobevis ved målgang. Offisiell tid 9 timer 57 minutter og 39 sekunder. |
 |
| JAAAA! |
Du verden hvor godt det smakte med et krus Cola og en tallerken med nydelig lapskaus som arrangøren serverte ved målgang.
En ekstra luksus å kunne tusle opp på hotellrommet noen få meter unna målbuen.
 |
| Godt å sette seg på en stol når møkkete løpesko og klær skal fjernes. |
 |
Ispose på en vond skinnlegg for løper nr. 60. Litt fornøyd?
Nei,- kjempefornøyd! |
Litt senere på kvelden var det pizzabuffet og hyggelig samvær med noen av de andre løperne.
Åse hadde hadde en lang og deilig dag som turist i Kristiansands gater og gikk først til køys.
Jeg holdt ut litt lenger og tuslet på rommet med støle og vonde bein og med en deilig følelse over å ha klart nok et ultraløp.
Det er en god følelse.
Jeg sloknet momentant da jeg la hodet på puta og det ble sen frokost dagen etter.
Restitusjonstur til Risør
På veien hjem til Sandefjord tok vi turen innom Risør og i det fine vårværet spaserte vi i Åses sommerparadis fra barneårene.
En tidlig middag og en soft is til meg ble det også.
 |
| Risør i vårsol sett fra Risørflekken. |
Vi benyttet også anledningen til å bestille rom på Det Lille Hotell fra 6.-9. oktober.
Det er tilfeldigvis den samme helgen som Risør Maraton arrangeres...
En stor takk!
Først vil jeg takke Tomas Øderud og de andre som arrangerte KRSUltra for at de ga meg gratis deltagelse i løpet. Deltageravgiften innbetalte jeg til innsamlingen min.
Jeg vil også takke alle de frivillige som var med på å gjøre løpet til en fest for oss løpere.
Et supert sted å arrangere et løp, god oppvartning på sjekkpunktene, god merking av løypa og en utfordrende og teknisk løype som bød på mye moro, mye slit og fine opplevelser.
Tusen takk!
 |
| Arrangørens eget bilde av Petter Vabog, snart 60! |
