Arild Brudevoll Johansen og jeg ble døpt Pompel og Pilt av en løpervenn i løpet av turen fra Soria Moria til Verdens Ende 21.-22. mai.
Jeg syntes det var en herlig sammenligning og ved nærmere ettersyn så er det absolutt en og annen likhet.
Her er Pompel og Pilt montert i skogen ved Hengsrød sammen med Arild og meg.
NB! Pompel og Pilt til venstre...
Arild og jeg hadde ikke noen avtale om å løpe sammen. Likevel endte vi opp med å løpe – les gå mye – sammen store deler av distansen.
Løpsfakta – Soria Moria til Verdens Ende
- Distanse: 100+ miles , målt av Arild "Pompel" og Petter "Pilt" til 168,8 km
- Startsted: Soria Moria Hotell og Konferansesenter på Voksenkollen i Oslo
- Mål: Verdens Ende på Tjøme
- Starttid: kl 10:00 lørdag 21. mai
- Tidsfrist: 35 timer, kl 21:00 søndag 22. mai
- 6 sjekkpunkter med servering av drikke eller både mat og drikke
Forberedelser
Det lengste jeg hadde løpt tidligere, var rundt 140 km og det er 5 år siden. Etter litt slitasje og skader her og der i fjor, kom jeg fint i gang i slutten av oktober. Viktighetene av å skynde meg langsomt lå hele tiden lang framme i tankene mine. Kroppen responderte veldig bra og den ukentlige distansen økte gradvis.
Jeg hadde vært så heldig at jeg fikk startnummer 1 da jeg meldte meg på løpet – SMVE.
Det var med på at jeg virkelig ønsket å gjøre en god figur.
Jeg hadde vært så heldig at jeg fikk startnummer 1 da jeg meldte meg på løpet – SMVE.
Det var med på at jeg virkelig ønsket å gjøre en god figur.
I løpet av oppkjøringen fram mot løpet hadde jeg mange fine og etter hvert lange turer.
Antallet turer på 35 - 80 km økte betraktelig i forhold til tidligere år.
50 miles løpet i Sandnes Ultra Trail med nesten 5000 høydemetere var med på å styrke klatremusklene mine og utholdenheten. I Sandnes var jeg i sving i nesten 26 timer.
Åse og Petter på tur til Oslo
Åse hadde meldt seg som frivillig i arrangørstaben i år også og skulle ha ansvaret for matstasjonen på Hengsrød på Re, hele natt til søndag. Vi hadde bestilt overnatting på Soria Moria Hotell fra fredag til lørdag for å slippe grytidlig avreise fra Sandefjord. Det var et klok valg og vi startet på topp med lunsj på Frognerseteren til 20 i stil!
Litt skremmende tanker må jeg innrømme, selv om de fleste tankene var av det opprømte og gledesfylte slaget.
100 miles er langt.
Langt og lenge...
Langt og Lenge – Mona Kjeldsberg og Einar Iversen
Mona og Einar er ildsjelene bak arrangementet og organisasjonen Langt og Lenge.
"Langt og Lenge er en frivillig organisasjon stiftet av ultraterrengløps-entusiaster. Ved å arrangere løp og turer til fots i naturen ønsker vi å skape utfordringer, opplevelser, glede og vennskap for deltakerne. Organisasjonen drives etter ikke-for-profitt prinsippet."
Sportsbuffet, skravling og de siste forberedelsene
Vi fikk et flott rom og det tok ikke mange sekunder før jeg begynte den evindelige sjekkingen av sekk, klær og øvrig utstyr. Jeg hadde bare sjekket alt sammen 4-5 ganger hjemme før avreise...
 |
| Sjekk av drop bag som skal til sjekkpunktet etter 83 km. |
 |
| Sekken er pakket, sjekket, sjekket og sjekket. |
 |
| Drikke skal blandes. |
Startnummer 1
Utdelingen av startnummer var nede ved resepsjonen og jeg var nok en av de første i køen da jeg fikk mitt startnummer 1.
De første skal bli de siste...
Ja, jeg endte opp på siste plass av de som fullførte distansen – og er stolt av det!
 |
| Her har jeg fått startnummer 1 av Mona Kjeldsberg. |
Senere på kvelden spiste vi en deilig middag fra sportsbuffeten, sammen med et tredvetalls andre løpere. Praten gikk om løst og fast og "ingen av oss" snakket om løping i det hele tatt.
Det er det som er så befriende deilig med denne ultrafamilien...
Legge seg til lading
Jeg sovnet som en stein da jeg la meg og våknet til vanlig tid litt før kl 07:00. Etter en kopp kaffe og en proteinbar var det tid for fotpleie før frokost.
 |
| Først kaffe... |
 |
| ... og så fotpleie. |
Opprømte og spente løpere fylte frokostsalen og det ble gaflet innpå. Det er viktig med en god energireserve for et langt løp. Etter frokost var det god tid til de siste forberedelsene og rundt kl 09:30 var de aller fleste på plass ved starten.
Rett før start hadde jeg gleden av å hilse på løpets eldste deltager, Gene Dykes (74). Han er verdens raskeste maratonløper i klassen 70+.
2 timer og 54 minutter er hans rekord.
Nå gleder han seg til å bli 75 for da rykker han opp en klasse og skal sette rekord i klassen 75+.
Les mer om Gene Dykes meritter.
 |
| Gene Dykes (74) og Petter Vabog (65) – to spreke gubber |
Dessverre ble Gene skadet under første del av løpet og fullførte ikke.
I am a runner,- not a hiker.
(Gene Dykes)
kl 10:00 – Starten går
77 løpere trippet utålmodig på startmatten i småregn, tåke og rundt 10 grader da Mona talte ned de siste sekundene.
Noen med hastverk og noen med betraktelig mer avslappet forhold til fart.
Fra Soria Moria går det en smal og ganske bratt sti de første 2-300 meterne så det ble en helt naturlig strekk i feltet.
Fra Soria Moria går det en smal og ganske bratt sti de første 2-300 meterne så det ble en helt naturlig strekk i feltet.
Soria Moria til Drammen (CP1) – 48 km – 9t tidsfrist
(CP1 = Sjekkpunkt 1)
Her er første del av løypa – merket med blått – fram til Kolsåstoppen.
 |
| Voksenkollen – Bogstad – Fossum – Stein – Søndre Kolsåstopp 14km |
 |
| Høydeprofil fra Voksenkollen til Kolsås |
Den første spennende nedstigningen var fra Søndre Kolsåstopp og ned til Kolsås. Ganske bratt og til dels sleipt og glatt.
 |
| Nedover fra Søndre Kolsås |
Denne nedstigningen var bare en liten forsmak på hva som ventet etter Skaugumåsen. Heldigvis hadde jeg løpt den samme delen av løypa en uke tidligere, så jeg hadde en liten peiling.
En vesentlig forskjell var at da var det knusktørt. Det var det ikke nå.
Vel nede i "lavlandet" var det deilig å få litt fart på beina igjen. Et kjærkomment besøk på en bensinstasjon for påfyll av drikke og dobesøk før veien gikk videre mot nye utfordringer, gjorde underverker.
Kroppen kjentes bra ut og hodet var allerede innstilt på neste delmål – Skaugumåsen.
Kroppen kjentes bra ut og hodet var allerede innstilt på neste delmål – Skaugumåsen.
Det skulle vise seg at jeg fint klarte å holde fokuset på små delmål hele turen til Verdens Ende.
Ganske lett å tenke på at det er 150 km igjen. Ganske lett å miste motet med et slikt fokus.
Ganske lett å tenke på at det er 150 km igjen. Ganske lett å miste motet med et slikt fokus.
Nei, jeg fokuserte på å være tilstede der og da og det som skulle skje et par timer fremover.
Små delmål hele tiden.
Hele tiden med god kontroll på ETA – estimated time of arrival – for neste sperretid.
Der var klokka verdt sin vekt i gull og den ga god informasjon om det jeg ville vite underveis.
Små delmål hele tiden.
Hele tiden med god kontroll på ETA – estimated time of arrival – for neste sperretid.
Der var klokka verdt sin vekt i gull og den ga god informasjon om det jeg ville vite underveis.
 |
Først så går'e opp, så går'e ned
Nesten som et kinderegg av åser og koller. Den ene mer "sjarmerende" enn den andre.
Det var fortsatt vått og tåkete og regnjakka holdt unna slik at jeg ikke ble våt. Temperaturen var veldig bra. På mange måter var det perfekt løpevær.
 |
| Tåkete utsikt fra Grosetkollen |
På veien oppover mot Skaugumåsen hadde vi en "livsfarlig" elvekryssing. Denne inspirerte meg til å lage en liten video med musikalsk følge av en av sangene fra CDen I Melvins Manesje som jeg ga ut mens jeg var klovn i Bø Sommarland. Den heter "Danse med ynde" eller Linedanseren.
Har du mobil, kan det hende du må bruke denne linken for videoen.
Litt om å være redd
På toppen av Skaugumåsen var det greit med en liten spisepause før nedstigningen. Jeg kjente at sommerfuglene virret rundt i magen for jeg hadde en viss peiling på hva som ventet oss.
 |
| Arild, Camilla Friseid og meg før vi skal "skli" ned fra Skaugumåsen. Tapre smil... |
En kort oppsummering av min nedstigning:
- Bratt
- Glatt
- Leirete
- Gjørmete
- Utfordrende
- Ikke noe for en med høydeskrekk
- Et skritt av gangen
- Hold fast der det er mulig
- "Snart er jeg ferdig med den verste nedstigningen på hele turen til Verdens Ende!"
Jeg klarte det,- med glans!
Ikke lettbeint og elegant.
Ikke uredd og rask.
Ikke uredd og rask.
Jeg klarte det på min måte!
 |
| Smia Kafe ved Semsvannet – fra turen en uke tidligere |
Ned ved Semsvannet ventet Smia Kafe og WC. Med andre ord, muligheter for både tømming og påfyll. Jeg brukte god tid her og var plutselig alene på veien videre.
Det gjorde meg ikke noe.
Jeg er god på rusling, tusling og småløping helt på egne bein og helt alene.
Turen videre til Drammen via Lierskogen og Liertoppen gikk veldig greit og jeg ankom matstasjonen i Drammen etter 8 timer og 32 minutter.
Jeg dro av gårde litt før de andre og tok fatt på den lange stigningen oppover mot Konnerud. Haukåstoppen var første mål. Da jeg kom dit hadde jeg begynt å fryse litt. Klokka var rundt 20:00 og det var både greit og viktig å skifte til noe varmere.
Turen videre til Drammen via Lierskogen og Liertoppen gikk veldig greit og jeg ankom matstasjonen i Drammen etter 8 timer og 32 minutter.
48 km tilbakelagt.
120 km igjen.
Det var 28 minutter igjen til tidsfristen og tiden ble brukt effektivt til fylling av drikkeflasker, appelsinspising, potetgullmomsing og litt gumling av smågodt.
 |
| Matstasjon i Drammen – Foto: Hilde Johansen |
Drammen – Hanekleiva – 36 km – 8 timers tidsfrist
Ull er gull!
Jeg fikk etter hvert selskap av flere løpere.
Sakte, men sikkert jobbet jeg meg fram mot Montebello og starten på nedstigning mot matstasjonen på Hanekleiva etter 50 miles.
Det var mye stigning i skogsterrenget opp mot Montebello og det var ikke fritt for at jeg hadde vondt i beina. Gnagsårene holdt seg heldigvis unna, men lårmusklene fikk virkelig kjørt seg.
Etter nedstigningen fra Montebello gikk det stort sett nedover helt til vi kom til E18 og en liten oppstigning opp til matstasjonen på Hanekleiva.
Neste mål var Hengsrød CP4 og der var Åse stasjonsjef. For å komme oss dit hadde vi en solid stigning og topp foran oss – Hvittingen.
Det var blitt mørkt og lyset fra hodelyktene ledet oss trygt oppover. Både Arild og jeg har tatt turen mange ganger før, så navigeringen var ikke noe problem. Da vi kom på toppen hadde vi bestemt oss for at vi skulle ta en liten power-nap.
Det ble hverken power eller nap.
Begge to hadde vondt i skrotten og det var ikke noen deilig å sitte på trappa ved tårnet på Hvittingen. Det var like greit å humpe videre.
Løypa fra Hengsrød til Tønsberg bød ikke på de store utfordringene. Litt småklatring her og der og mange flate partier.
Jeg var så sliten at tårene rant.
Det gjorde det hos damene på stasjonen også.
Rart at det skal være så rørende å se et par utslitte mannfolk som tørker tårer 😢
De syntes vi var både tøffe og rå!
Også hadde de jo bare løpt herfra – sa han og viste til drikkestasjonen.
Vadestedet med vadesteinen er et kjent sted 4,5 km fra Verdens Ende.
Har du mobil kan det hende du må bruke denne linken til videoen.
Ny distanserekord for begge to.
Første "100 Miles" for begge to.
I mål ventet Mona med medaljer og Åse var på plass med Litago sjokolademelk til to slitne ultraløpere.
Det var en liten datamygg som ikke hadde fått summet seg skikkelig i gledesrusen over at Arild og jeg hadde kommet til mål.
Myggen ble så begeistret at den dyttet snabelen sin borti noen gale taster og trykket på enter.
I ren fortvilelse over feilen, stakk den og siden har ingen sett noe til myggen.
I morgen kommer jeg sikkert på rett spor. Da skal Åse og jeg være barnebarnevakt for Milla som også skal overnatte hos oss fra lørdag til søndag. Det blir stas!
.jpeg)
Hilde Johansen hadde med en overraskelse til oss.
Først sa hun noen rørende ord om en felles løpevenn – Amund Totland – som ikke lenger er blant oss. Da han var med på sitt første ultraløp – XREID over Hardangervidda – stilte han med en Bergans ryggsekk med meis. Sekken var fylt med brownies!
Hilde åpnet sekken sin – det var ikke en Bergans og den var helt uten meis – og hun tok fram 2 pakker med brownies som hun delte ut til oss 7 på Haukåstoppen.
En god stund for oss og en flott måte å minnes Amund på. Tusen takk Hilde!
 |
| Her minnes vi Amund med brownies på Haukåstoppen. 97 Eivind Aakre, Stig Andy Kvalheim, 57 Lene Sefland (?), 105 Erik Totland Pettersen og Arild Foto: Hilde Johansen |
Nå var det begynt å mørkne litt.
På denne delen av løypa hadde Einar Iversen hengt opp merkebånd noe steder for å hjelpe oss litt på veien. Takk for det!
 |
| Ta til høyre! |
Sakte, men sikkert jobbet jeg meg fram mot Montebello og starten på nedstigning mot matstasjonen på Hanekleiva etter 50 miles.
Store deler av denne turen var jeg sammen med Arild og Arve Sonflå. Det var Arve som sammenlignet oss med Pompel og Pilt der vi "pomplet og piltet" oss videre.
Det var mye stigning i skogsterrenget opp mot Montebello og det var ikke fritt for at jeg hadde vondt i beina. Gnagsårene holdt seg heldigvis unna, men lårmusklene fikk virkelig kjørt seg.
 |
| Nattlig stemning på Montebello. |
Etter nedstigningen fra Montebello gikk det stort sett nedover helt til vi kom til E18 og en liten oppstigning opp til matstasjonen på Hanekleiva.
Ankomst Hanekleiva: kl 02:18, 32 minutter før tidsfristen.
Kontrollert!
På Hanekleiva hadde jeg dropbagen min med tørre sko, sokker, fotkrem, tørre klær og påfyll av næring til å putte i sekken. Serveringen var upåklagelig med varm mat, kald mat, varm drikke og kald drikke.
Og sist, men ikke minst – wc!
Hanekleiva – Hengsrød, 31 km – Åse venter...
Arve ga seg på Hanekleiva etter at han var blitt dårlig på veien ned dit. Han var ikke den eneste, men Arild og jeg hadde bestemt oss for at vi skulle holde følge på resten av turen. Vi skulle fram til Verdens Ende!
Neste mål var Hengsrød CP4 og der var Åse stasjonsjef. For å komme oss dit hadde vi en solid stigning og topp foran oss – Hvittingen.
Det var blitt mørkt og lyset fra hodelyktene ledet oss trygt oppover. Både Arild og jeg har tatt turen mange ganger før, så navigeringen var ikke noe problem. Da vi kom på toppen hadde vi bestemt oss for at vi skulle ta en liten power-nap.
Det ble hverken power eller nap.
Begge to hadde vondt i skrotten og det var ikke noen deilig å sitte på trappa ved tårnet på Hvittingen. Det var like greit å humpe videre.
Vi tuslet gjennom natten og det begynte å lysne mens fuglene våknet til liv. Sola kom opp og det ble riktig behagelig for to slitne kropper på vår ferd mot Hengsrød.
 |
| Vanning for både mennesker og avling |
 |
| To slitne løpere ankommer Hengsrød kl 08:57 etter 23 timer på farten |
Hengsrød – kort oppsummering:
- Klem fra Åse – artig å se fruen igjen etter nesten et døgn 💖
- Kaffe
- Hamburger
- Appelsinbåter
- Cola
- Saft
- Fylle drikkeflasker
- Ta med banan
- Dobesøk
- Komme seg av gårde!
- Markere at Arild fikk ny distansepers – mer enn 114 km 🎉
Hengsrød – Tønsberg, 20 km – tidsfrist 14:00
 |
| Snill høydeprofil der toppen er så vidt over 100 moh |
Løypa fra Hengsrød til Tønsberg bød ikke på de store utfordringene. Litt småklatring her og der og mange flate partier.
 |
| Koselig portal i skogen rett etter matstasjonen på Hengsrød. Pompel og Pilt – "On Track!" |
 |
| En asfalttraver og en rapsåker en mils vei unna Tønsberg |
Det gikk greit fram til Tønsberg og siste sjekkpunkt med tidsfrist. Vi ankom sjekkpunktet etter 27 timer og 33 minutter. 27 minutter før fristen.
Full kontroll!
Full kontroll!
Kjapt på fyll av drikke og litt å spise og en hyggelig prat med de to jentene som stod der. De var sikkert glade for at de kunne pakke sammen. Arild og jeg hadde bare sjarmøretappen igjen...
Tønsberg – Verdens Ende – 31 km – 7 timers frist...
Vi visste at vi kom til å klare de siste timene fram til Verdens Ende.
Vi hadde bestemt oss for at vi skulle helt fram, selv om vi ikke skulle rekke fristen til kl 21:00.
Vi hadde bestemt oss for at vi skulle helt fram, selv om vi ikke skulle rekke fristen til kl 21:00.
Vi hadde bestemt oss!
Å gi oss var ikke noe alternativ.
Når hodet og viljen er på plass er ingen ting umulig.
Det er "bare" snakk om å ta et skritt av gangen helt fram til mål.
Der er vi gode,- Arild og jeg.
Ved Vrengen Bro var den siste drikkestasjonen og vi visste at der ventet Åse etter at hun hadde avsluttet sin tjeneste på Hengsrød.
Bare 16 km dit.
16 000 meter.
16 000 meter.
Et skritt av gangen.
En meter av gangen.
Drikke litt.
Spise litt.
"Æsj,- nå smaker ikke lefsa godt lenger, men jeg må spise litt likevel."
Å sy puter under armene på noen, er et kjent uttrykk.
Å få puter under føttene, er et kjent fenomen på langløp.
Begge to hadde nå fått noen fjærende og væskefylte puter under føttene som holdt oss våkne.
Ikke en sjanse til å sovne nå i alle fall.
Vi ble møtt av Bjørg-Marit, Jorunn og Åse ved Vrengen.
De ga oss full oppvartning med mat og drikke.
De ga oss full oppvartning med mat og drikke.
Jeg var så sliten at tårene rant.
Det gjorde det hos damene på stasjonen også.
Rart at det skal være så rørende å se et par utslitte mannfolk som tørker tårer 😢
De syntes vi var både tøffe og rå!
 |
| Vi var visst litt merket etter en laaaaang tur mot Tjøme. Ikke direkte sprudlende i uttrykket her, nei! Åse fotograferte oss ved Vrengen bro. |
"Preben" med Jaguaren
Etter løpet fortalte Åse meg om en artig opplevelse hun hadde da hun var ved Vrengen.
En skinnende Jaguar blinket inn i busslommen like ved og stoppet.
Varsellysene ble satt på og ut kom "Preben" i dyp rosa bukser og lys rosa skjorte.
Han gikk opp til Åse og forhørte seg om disse menneskene som løp og gikk på Tjøme.
De så jo så slitne ut!
De så jo så slitne ut!
Også hadde de jo bare løpt herfra – sa han og viste til drikkestasjonen.
Åse forklarte at det nok ikke var tilfelle og at løperne hadde tilbakelagt 150 km av i alt 166 km.
– Hva!?!
Åse gjentok antall kilometer som var tilbakelagt to ganger.
Åse gjentok antall kilometer som var tilbakelagt to ganger.
"Preben" snudde seg hoderystende, gikk mot bilen, slo av varsellysene og fortsatte sin ferd videre.
Innspurten
Stigningen opp og over Vrengen bro var seig. I min enfoldighet gjentok jeg at nå var vi i gang med vår aller siste seige bakke.
Det var ikke helt riktig.
Alle små bakker de siste 15 kilometerene virke lange og seige.
Jeg husker ikke så veldig mye av de 3 timene og 33 minuttene vi brukte ut til Verdens Ende.
Vi gikk og gikk og gikk og gikk og...
...jeg spanderte is på Arild i Tjøme sentrum. Den smakte himmelsk.
 |
| Friskis til 2 stk. Friskus! |
Vadestedet med vadesteinen er et kjent sted 4,5 km fra Verdens Ende.
Mens jeg trippet sorgløst over og hoppet fra stein til stein, hadde Arild en annen taktikk...
Målgang – kl 20:33:39 – 34 timer og 33 minutter
Hånd i hånd, med smileballonger i hendene og tårer i ultraklassen, krysset vi målstreken etter 168 km.
Ny distanserekord for begge to.
Første "100 Miles" for begge to.
Pompel og Pilt hadde klart det!
En ekstra rørende overraskelse var at bonusdatter Monika og svigersønn Anders hadde skaffet seg barnevakt og tatt turen fra Sandefjord til Verdens Ende for å heie meg i mål.
Tusen takk, skal dere ha 💖
Tusen takk, skal dere ha 💖
Jeg vant SMVE100 – i noen få minutter...
Kl 21:14 tikket det inn en melding på telefonen min om at jeg hadde kommet i mål på 10 timer 33 minutter og 41 sekunder.
Akkurat da så resultatlisten ut slik...
Akkurat da så resultatlisten ut slik...
Myggen ble så begeistret at den dyttet snabelen sin borti noen gale taster og trykket på enter.
I ren fortvilelse over feilen, stakk den og siden har ingen sett noe til myggen.
Feilen ble rettet og jeg fikk min rettmessige plass helt sist på resultatlisten.
Den plasseringen er jeg utrolig stolt over.
Den plasseringen er jeg utrolig stolt over.
- 77 løpere startet på Soria Moria
- 26 løpere måtte gi seg underveis – 33,8%
- 51 løpere fullførte – 66,2 %
- Raskeste løper ble Marius Stengle-Håkonsen, 19:44:39
- Tøffeste og mest utholdende løpere ble Petter Vabog og Arild Brudevoll Johansen,
34:33:40 (justert tid)
Dagene etter løpet
Det ble en helsløv mandag med soving, spising, soving og spising.
I tillegg måtte jeg ta litt ekstra vare på føttene mine.
 |
| Bildene er sterkt retusjert og kamuflert. |
 |
| Med beina høyt hevet |
I dag – torsdag – er føttene bedre og jeg begynner å komme til hektene.
Et 100 miles løp tar på en gammel skrott.
Som pensjonist er jeg så heldig at jeg kan ta det med ro når det trengs og når Garmin-klokka mi gir meg tydelig beskjed 😂
Når jeg blir 66...
Når jeg blir 66,da gjør jeg som jeg vil...
Vil jeg løpe SMVE 100Miles en gang til?...
Kanskje?...
Hvis jeg får startnummer 66?...
Neste løp er 11. juni!
Ja, det stemmer.
11. juni arrangeres Ringerike 6-timers på Helgelandsmoen.
Både Åse og jeg skal være med på løpet.
11. juni arrangeres Ringerike 6-timers på Helgelandsmoen.
Både Åse og jeg skal være med på løpet.
Som frivillige!
Jeg skal være speaker og Åse skal være i cateringavdelingen.
Det blir gøy og det er viktig.
Uten alle de frivillige blir det ikke løp.
Uten løpere blir det ikke løp.
Uten løpere blir det ikke løp.
Alle trenger hverandre.
Takk for oppmerksomheten.
 |
| Dette startnummeret har tilbakelagt 168 km på 34 og en halv time! |
.jpeg)
