mandag 28. november 2022

24 timer i kjelleren på Bislett – Krangel i heimen!

 


Søndag morgen – 27. november – 125 km

Ja! Jeg hadde slått rekorden til Melvin Tix på 24 timers løp.
Den gjeldende "familierekorden" var 122,878 km fra 2017 da han løp Bislett 24 hour Indoor Challenge.

Etter å ha passert 125 kilometer, ruslet jeg et par ekstra runder før jeg sank ned i campingstolen min og ventet på den siste kontrollmålingen.

Åse tok dette bildet da Olav Engen og Marit Bjerknes krysset meg av på listen.

Endelig resultat etter 24 timers slit og moro – 126 042 meter.

Ny personlig rekord og jeg hadde slått Melvin Tix med 3 164 meter!

Gjett om jeg gledet meg til å fortelle det til Melvin da jeg kom hjem...

Fredag 25. november – på tur til Oslo


Sjekklisten var sjekket, bagen pakket og kursen satt mot Oslo og Airbnb-leilighet.
Enda en gang skulle vi tilbringe 24 timer i kjelleren på Bislett. 
Åse i avdelingen for mat og drikke og jeg i avdelingen for "gale", rundtløpende mennesker med stadig mer verkende muskler og slitne kropper.

Vi hadde fått oss en liten leilighet i perfekt avstand fra Bislett. Svært viktig,- særlig etter løpet.
Da er det aldri noe deilig å traske langt.
Eneste ulempen var at leiligheten lå i 5. etasje – uten heis og med mange trappetrinn...

Lørdag 26. november – vi er i gang!

Det ble svært lite søvn på både Åse og meg. Vi var ikke super-opplagte da vi ankom arenaen på lørdag morgen.

Jeg fikk rigget meg til med mitt og Åse fikk mer enn nok å gjøre i cateringavdelingen.

Begge to er klar for innsats
📷: Åse

147 løpere var klar for start presis kl. 10:00.
Yngste løper var 18 år og eldste løper var 78 år. Greit spenn i alder. Det viser at løping kan du holde på med så lenge du vil og så lenge kroppen er med på lag.
Jeg satser i alle fall på noen år til.

546,5 meter + 546,5 meter + 546,5 meter...

Det er vanskelig å løpe feil på Bislett. Det går rundt og rundt og det er bare å følge køen av løpere.

Den største utfordringen er vendingene hver 6. time.
Heldigvis er det mange som er vant til vending og speaker Henning Lauridsen er vant til å gi vennlige vendevarsler de siste minuttene før vending. 
Her er vi løpere godt vant og som ventet vendte alle som forventet.
Ingen snublet eller forsvant etter at de hadde vendt.

En kjempebonus ved vending er at vi endelig får sett ansiktene på de vi løper sammen med. 

Jeg hadde en plan!

Jeg hadde en plan og jeg hadde en drøm.
Planen var å slå rekorden til Melvin Tix – 125,878 km.
Drømmen var å klare kravet til medalje – 150 km.

Drømmen var å klare 42 km de første 6 timene.
Jeg klarte 42,6 km – veldig bra!

Drømmen var å klare 84 km de første 12 timene.
Jeg klarte 77 km – fortsatt mulig å nå drømmen,

Deretter begynte det å butte litt i mot.
Jeg fikk et plagsomt gnagsår på høyre stortå etter 14-15 timer.
– Det er bare vondt. Det er ikke farlig.

Jeg prøvde å la tanken overtale meg til at dette var det bare å fortsette med. Samtidig visste jeg at jeg hadde et reservepar med sko i bagen som ville avlaste stortåa.
Et kjapt besøk hos Norsk Folkehjelp sørget for vitenskapelig plastring av tåa før jeg satte kursen mot bagen og de nydelige reserveskoene.

Utseendet var kanskje ikke så nydelig, men effekten var desto bedre.

Reservesko er gull verdt!

Det hjalp veldig med nye sko og jeg fortsatte ganske så lystig i vei. Det hjalp også med god servering fra cateringavdelingen. I løpet av døgnet fikk vi servert pasta, suppe, saftis, havregrøt, vafler og pølse med lompe i tillegg til cola, saft, vann, farris, kaffe og sportsdrikk.
For ikke å forglemme snacks og snop i bøtter og spann.

Takk til cateringavdelingen!

Her er noen av de frivillige som sørget for mat og drikke. 📷: Bjørn Hytjanstorp

Fra drøm til plan...

Drømmen etter 18 timer var 117 km.
Jeg klarte 104 km.

Forholdsvis rask hoderegning... 46 km og 6 timer igjen til drømmemålet.
Hva blir det pr. time? 
7 km i timen x 6 timer = 42 km...

Hva med planen, da? Fikser jeg det?
18 km på 6 timer?
Eller, hvor lenge er det igjen?

Nei, nå må jeg sette meg litt?
Spise litt?
Orker ikke.

– Nå er det smultringer her!

Tvang ned en halv smultring og tok med meg en ørliten skvank med kaffe og satte meg ned noen minutter. Hadde så vondt i lårene.

Visste at Stig Andy Kvalheim hadde massasjepistol. Jeg var helt skutt allerede...

En tappert smilende løper og en lurt smilende "terrorist" – Stig Andy Kvalheim.
Klokken er 05:55 på søndag morgen

– Det kan hende det gjør litt vondt, sa Stig Andy med et lurt smil rundt munnen.

Det var helt feil. Det gjorde forferdelig vondt, men samtidig litt godt også. Resultatet var at jeg kom meg på beina igjen og stabbet meg trøstig framover. 

Jeg vet ikke om det var skuddene fra Stig Andys massasjepistol som gjorde sitt til at jeg klarte litt enkel hoderegning. Resultatet av utregningen var at jeg fant tilbake til planen min. Det var fortsatt mulig å slå familierekorden til Melvin Tix selv om jeg gikk sakte de siste timene.
Tiden gikk fort og jeg gikk sakte. 

Et skritt av gangen. Minutt for minutt. Kilometer etter kilometer.

Etter 23 timer og 4 minutter kunne jeg se tallene på resultattavla.
Petter Vabog – NOR – 225 runder – 122.85 Km

Med en stor klump i halsen og en "ørliten" tåre i øyekroken passerte jeg cateringavdelingen der Åse sto.

"Tommel opp" – Jeg har slått Melvin Tix! 📷: Åse

– Nå er det ikke langt til 125 km. Det klarer du! Kom igjen!

4 runder på 546,5 meter det blir...


 Ja, det ble det!
125,149 kilometer ✅

32 minutter igjen. Jeg tok litt kaffe og et kakestykke og satte meg fornøyd i stolen min og gråt en skvett.

Stemningen rundt meg var høy. Få minutter igjen til de 24 timene hadde gått. Jeg måtte bare bli med på siste runde. Jeg hadde fått på meg litt ekstra tøy og myke, gode sandaler og jeg tøflet meg rundt.

Her er litt av stemningen som jeg sendte direkte på Facebook med skjelvende kameraføring og spredte kommentarer fra en rørt, gammel gubbe med sliten skrott.


En stor takk til...

Alle de rundt 50 frivillige som stilte opp for oss dette døgnet. Uten dere hadde det blitt stusselig.
Jeg hipper og hurrer for Romerike Ultraløperklubb!

Etterpå...

Åse og jeg pakket sammen sakene våre og ble med på premieutdelingen. Det vanket hverken medalje eller premie på meg denne gangen. Den største premien var likevel å ha slått Melvin Tix.

Da Åse og jeg kom til leiligheten, var det godt med en dusj før vi sloknet helt og sov noen timer.
Etter et godt måltid med sikringskost på Eldhuset rett ved Bislett...


..."hoppet" vi til køys og sov og sov og sov.

Melvin Tix ønsker revansje!

Det var deilig å komme hjem og jeg gledet meg til å fortelle Melvin Tix at nå er familierekorden min.
Jeg fant han ikke, men sendte en melding på Messenger der jeg fortalte den gledelige nyheten.

Jeg tør ikke sitere meldingen som kom tilbake til meg. Den var ganske sterk til Melvin å være.
Konklusjonen på meldingen var at neste år skal han løpe og jeg får holde meg hjemme.
Bare jeg måtte love å sørge for at løpeformen hans ble bra nok, skulle han fikse rekorden neste år.

Han hadde allerede vært i kontakt med Åse som hadde lovt å bli med.

Arkivbilde fra 2017 – Melvin Tix løp 122,878 km

Ja vel, nei! 
Jeg får vel komme i gang med opptreningen av Melvin.

Bare jeg får hvilt meg i noen dager så går nok det bra. Det blir ikke i dag ifølge pulsklokka mi:



Distanse: 126,042 km – personlig rekord 🥇
Plassering: 84 av 147 startende
Plassering klasse M65-69: 2🥈

mandag 12. september 2022

24 timer Stafett for Livet

 



Lørdag 10. september ble Kreftforeningens Stafett for Livet arrangert i Sandefjord. En stor markering av Kreftforeningens arbeid og mange skjebner i et helt døgn. Klovnen Melvin Tix, Åse og jeg ville delta i årets markering. Jeg fikk bare se noen få glimt av Melvin Tix på badet lørdag morgen...


Derfor lar jeg Klovnen Melvin Tix overta som jeg-person i denne rapporten...

Klar for en løpetur.

På tur med Åse



Her er Åse og jeg på vei til Kreftforeningens Stafett for Livet og 24 timer med gåing og løping med fokus på en god og viktig sak. Jeg må innrømme at jeg var spent på hva som ventet oss.

Åse skulle gå noen runder i løpet av det neste døgnet og jeg skulle både løpe og gå. 
Lite visste vi da at Åse skulle ende opp med ca 34 km og jeg skulle klare 100 km på 24 timer.

Vi hadde meldt oss på laget til Barnekreftforeningen og innkvarterte oss i lagets telt der det var god plass.
Enn så lenge...

Det var mange som oppdaget at jeg var på plass og jeg hadde et hyggelig treff med to barn som lurte på om jeg kunne trylle.
Da de gikk derfra var de helt overbevist om at jeg virkelig kunne trylle. Takket være et t-lys, litt fingerferdighet og trylleordet Krims Kram Krums!

Jeg hadde ikke glemt gamle kunster – Krims Krams Krums

Starten går!

Foto: Håvard Flaatten

Klokken 12 var det "taler for dagen" og ordfører Bjørn Ole Gleditsch erklærte stafetten for åpnet!

De som fikk æren av å gå den første runden på 600 meter, var Fighterne – de som har eller har hatt kreft.

Sandefjord Musikkorps ledet an med klingende spill og fighterne ble heiet fram og applaudert hele runden. Rørende!

Rett før 12:30 kunne alle vi andre begi oss ut på den første runden. Noen gikk, noen løp, noen haltet, noen satt i barnevogn og noen gikk med krykker eller stokk. Felles for alle – vi "gikk" for en god sak!

Jeg ble intervjuet av Sandefjord Blad rett før start og journalisten spurte om det ikke var vanskelig å løpe eller gå i 24 timer. Jeg hadde svaret klart:
Oppskriften er enkel: Sett i gang. Ta ett skritt av gangen. Hold ut. Ikke gi opp.

I tillegg er det greit å trene litt også 😀

Masse underholdning

Denne er sakset fra Sandefjords Blad
  

Vi er så heldige at vi har en fin utescene ved Badeparken og fra 14:00 til 22:00 var det mange, flotte underholdningsinnslag. Et godt og variert program.

Klokken 14 var det Maskottparade og jeg fikk være med!

Da Sandefjord Veteranensemble hadde konsert, kunne jeg ikke dy meg. Jeg hoppet opp på scenen og overtok taktstokken. Marsjen Den Norske Løve ble fremført på en svært god – og lettere overrasket – måte av veteranene.



Lysseremoni kl 21:00

Det er en tradisjon under Stafett for Livet at det er lysseremoni kl 21.
Da stoppes stafetten en hel time.
Vincent Hagerup ledet seremonien og det musikalske stod Helge Christensen med orkester for.
Helge har selv kreft og delte en liten flik av sin historie om hvordan hans liv med kreften er.
Tusen takk, Helge!

Halvtimen før stafetten startet igjen, ble fylt med nydelig musikk til ettertanke.
Da fikk jeg tid til en rolig stund i teltet for å samle krefter til de siste 15 timene.

Foto: Håvard Flaatten

Lys i natten – mange tanker

Hundrevis av dekorerte papirposer med lys ble satt rundt løypa. Posene var dekorert med tegninger, ord om savn, ord om kjærlighet, ord om hvor urettferdig kreften rammer og ord om takknemlighet.
Det skapte en nydelig stemning under fullmånen.




Jeg stoppet opp ved flere av posene og leste. Det er ikke fritt for at jeg felte noen tårer underveis.

Runde etter runde etter runde etter runde...
Tikk, takk, tikk, takk...
Tiden går...

Morgenstemning med Qigong

Karin Rød ledet Qigong. For første gang med en klovn.


Etter 21 timer – klokken 9 – var det klart for en stund med Qigong. Langsomme bevegelser og ro i sjelen.
Det fikk jeg være med på helt til krampa tok meg – bokstavelig talt.

Jeg måtte gå et par runder før beinet ble bedre og jeg kunne "kaste" meg ut i litt aerobics med Fresh Fitness.

Jeg ga meg etter et par minutter med hopp og sprett. Klarte ikke å følge de spreke instruktørene med annet enn blikket og da var det bedre å løpe noen runder.

Jeg passerte 22 timer og da hadde jeg bare 5 km igjen til målet mitt på 100 km.
En ørliten pause med påfyll av litt sikringskost...

... og jeg var klar for innspurten.

Etter 23 timer 0 minutter og 27 sekunder nådde jeg målet mitt.


Tårene rant og jeg klarte å få til denne lille direktesendingen på Facebook:



 En velfortjent hvil

En kopp kaffe, en vaffel, litt å drikke og mer mat. En strekk i liggestolen, lukke øynene og la tankene vandre.
Mange tanker, gode tanker, triste tanker og – ikke minst – takknemlige tanker.

Takknemlige tanker for at jeg og Åse fikk sjansen til å være med på dette.

Den siste runden

På den aller siste runden i Badeparken ble alle oppfordret til å være med og det ble et langt, langt tog på flere hundre meter.
Etterpå samlet vi oss foran scenen og Dag Gladsø i arrangementskomiteen takket alle for deltagelsen.
Han fremhevet alle de frivillige, alle lagledere og alle som var med på å gå, løpe, halte, bli kjørt i barnevogn eller gå med krykker eller stokk.
Enten det ble 1 runde eller 167 runder.

"Du er en supermann, Melvin Tix",- var det en liten jente som sa til meg.
Da sa jeg tusen takk og svarte som sant var:
    – Alle som er med i dag er supermennesker. Alle gjør en stor innsats.
    – Du er også ei superjente!

Da smilte hun bredt og gikk videre ut på en ny runde.

Hva morgendagen bringer er umulig å si.
Det er her og nå som er viktig.
Sett pris på det som er akkurat nå.

er det eneste sikre.

9. og 10. september 2023 – sett av datoen

9,-10. september 2023 er det tid for neste Stafett for Livet her i Sandefjord.
Akkurat nå vet jeg at jeg vil delta.
Akkurat nå.
Det er sikkert.

52 uker igjen.
Mye kan skje. Umulig å spå om fremtiden.
Jeg skal ikke bekymre meg.
Jeg skal kose meg med her og nå!

... og her og nå synes jeg at Petter skal få lov til å avslutte.
Takk for oppmerksomheten!
Takk for at jeg fikk oppleve Stafett for Livet!
____________________________________________________________________________

Melvins innsamling til Kreftforeningen

Tusen takk for at du ville skrive litt, Melvin.
I anledning Stafett for livet, har Melvin Tix startet en innsamling.
Målet er 10 000 kroner og i skrivende stund har innsamlingen nådd 5 800 kroner.

Innsamlingen avsluttes 17. september og det er fortsatt mulig å gi et bidrag.
klikk på bildet og du kommer til innsamlingen.

#reklame

En takk til Topo Athletic som sponset Melvin Tix med et par Topo Phantom 2 løpesko.

Noen viktige linker





onsdag 10. august 2022

Stolprende stolpejakt fra Moss til Holmestrand – Ny pers på 24t!

 


Fra Moss til Holmestrand er det ca 161 km eller 100 miles.
Løpet fra Moss til Holmestrand heter Oslofjorden Rundt.

Lite visste jeg at årets utgave skulle bli den siste i løpets historie.

Lite visste jeg at jeg skulle komme til å sette ny personlig rekord på å løpe og gå 24 timer i strekk fra kl 08:06 på lørdag til 08:06 på søndag den 7. august.

133,24 km!

Lite visste jeg at jeg skulle bli historisk denne helgen.
Lite visste jeg at jeg skulle bli den aller siste som gjennomførte dette løpet.

Tidlig frokost

Tidlig oppstandelse hos familien Vabog kl 05:00 lørdag 6. august for å rekke fram til Holmestrand og starten. På fergen fra Horten til Moss traff vi på flere som skulle bortover og praten gikk livlig den halvtimen det tar å komme seg over fjorden.

Hvorfor løpe fra Moss til Holmestrand – nesten tilbake til Horten – når fergereturen ligger klar allerede?
Ingen av oss forsto spørsmålet...

Klar til start

48 løpere møtte til start fordelt på 45 km, 80 km/50 miles og 161 km/100 miles.
5 av oss valgte å ta hele turen til Holmestrand.

Hele gjengen er klar til start om få minutter.

Presis kl 08:06 ga løpsgeneral Tomas Pinås oss lov til å sette kursen innover mot Oslo.

Mange hadde hastverk. Det hadde ikke jeg, for jeg skulle også på en liten stolpejakt.
Jeg hadde plukket meg ut noen stolper i Moss, noen i Son, noen på Breivoll og noen på Sande. Stolper som lå tett på løypa.

Første stolpe i Moss.
Totalt ble det 13 stolper på meg.

Moss – Golfbanen på Son, 16 km

De første 2 timene gikk lett og greit. Stolper ble registrert, jeg passet på væskeinntaket, været var fint og alt var bare bra.
Bildene taler for seg selv.
Enda en stolpe


Det var godt med oransje merker i løypa.

Båter i sommeropplag. Tviler på om de kommer på sjøen igjen...


En koselig detalj langs veien.

Nok en stolpe.

Flotte trebåter på havna i Son

Kristian Jahre bød på påfyll av energi på Son før han hastet videre til neste drikkestasjon.

Son – Drøbakveien/Ås – Nesset, 30 km

Neste etappe fra Son til Ås var på ca 19 km og der møtte jeg Nina og Tilla Traet og Camilla Norum.
Tilla kunne også by på saftis i varmen. Det smakte utrolig godt.
Rett etter drikkestasjonen var jeg innom en Shellstasjon og fikk et sårt tiltrengt toalettbesøk.

Hvitstein

Heldigvis slapp jeg å løpe langs E6.

Årungen er den store arenaen for roing.

Trivelig hilsen på asfalten dukket opp rett som det var.

Fornøyd gammel gubbe på vei på matstasjonen på Nesset.

45 km unnagjort – mer enn 25%!

Jeg løp litt sammen med Connie Schneider og hun var fornøyd med innsatsen på 45 km.

De første 45 km ble tilbakelagt helt etter planen og jeg ble møtt av jublende frivillige og andre løpere som hadde gitt seg etter 45 km. 
Matstasjonen ble nådd etter 6 timer og 30 minutter.

En ekstra bonus var at Åse var her også – helt frivillig!

Mottagelse ved kiosken på Nesset. Åse står ved bordet. Klar til å fore gubben!

Nesset – Ingierstrand Bad – Lysaker, 35 km

Etter Nesset var det klart for litt stolpefangst igjen på veien mot Ingierstrand Bad


Turen fortsatte langs Kyststien.

Uranienborg var Roald Amundsens hjem.

På drikkestasjonen ved Ingierstrand Bad ble jeg møtt av Kristian. Da var det deilig å sette meg ned litt for å hvile beina. Jeg hadde vært i sving i snaue 58 km og rett rundt 8,5 time.
Bare 22 km igjen til Lysaker og dermed halvveis til Holmestrand.

Et skritt av gangen...
Hvert eneste skritt betyr at målet nærmer seg.
Jeg skal til Holmestrand!

Stupetårnet på Ingierstrand Bad – et ikonisk landemerke utenfor Oslo

Broen over til Ulvøya – tror jeg :)

Her ligger YX på Bekkelaget


Denne burgeren gjorde godt.

På veien fra Ingierstrand og videre innover mot Oslo var det mye løping langs Mosseveien. Massevis av biler og trafikkstøy. Da kom lydboka med Henning Mankell og øreproppene til stor nytte for å stenge litt annen lyd ute. Det er sjelden jeg løper med ørepropper på løp, men denne gangen var det helt supert.

Etter burger, kaffe og Farris på YX, gikk det greit innover til Oslo, forbi operaen, over Aker Brygge og videre ut til Lysaker.




Obligatorisk selfie med operaen i bakgrunnen.


Disse 3 var med i et helt annet løp enn Oslofjorden Rundt!





Lysaker 80 km kl 20:30 etter 12 timer og 24 minutter





Takk til Kristian Jahre og Martin Fiskum for god pleie før jeg tok fatt på siste halvdel av løypa.
Bare 81 km igjen og halvveis!

En natterangler i ureint trav mot sørligere breddegrader.
Lysaker – Holmestrand, 80 km +

Det gjorde godt å sitte ned noen minutter hos Martin og Kristian på Lysaker. Litt fotpleie, sokkeskift, trøyeskift, et par biter med pizza og påfyll av drikke var det som skulle til før jeg travet videre i retning Holmestrand.
Klokka var blitt 21:10 og sola var på vei ned. Allerede nå var det litt friskere temperatur og gjennom natten var det godt å ha med tynne vanter og et ekstra lag med en tynn genser.
En sliten kropp blir kjapt kald og da er det ganske så utrivelig å tusle gjennom natten.

I Sandvika traff jeg på to grevlinger i rask galopp over brua. Må si jeg skvatt litt, men jeg fikk med meg en ørliten video av de to nattevandrerne. 

    En grevling på brua, greveling, grevelang...


Allerede nå visste jeg at jeg ville nå fram til Holmestrand. Planen min var å ta det mer med ro enn jeg hadde gjort til Lysaker. Det klarte jeg med glans!
Det er i hodet det sitter.
Jeg hadde bestemt meg.
Jeg hadde bare en Plan A – Til Holmestrand!

Jeg holdt meg til mitt "ultraintervall" ganske lenge.

    Petters "ultraintervall":  
            Løpe 100 skritt – tell 1-2-3-4, 2-2-3-4, 3-2-3-4... 25-2-3-4 = 100
            Gå 50 skritt – tell 1-2. 2-2. 3-2... 25-2

Lett å telle for en gammel hornist som er vant til å telle pauser.
For meg er dette en fin måte å komme meg framover på.
Framdrift.
Ett skritt av gangen.

Nattevandrere på ustøe bein møter ultraløper på ustøe bein

Litt over kl 01:00 gikk jeg gjennom Asker sentrum. 

– Driver du å løper midt på natta, eller?

To glade og ustøe fyrer kommer mot meg og vi får oss en hyggelig prat i natten.

– Jeg syklet tur-retur Vikersund her om dagen. Det er 100 km.
– Du skal ta 160 km, på beina!
– Du er spenna gær´n, du.

Det var alle tre helt enige i og vi fortsatte vår nattlige ferd mot litt forskjellige mål.

Målet mitt var å komme meg gjennom Asker sentrums anleggsarbeider med stengte veier i forhold til løypesporet.

– Det er bare å se etter lysmastene på Føyka stadion. Kom deg dit så er resten greit...

Ja, det er lett å si med tanke på Asker i dagslys.
Et mørklagt område på nattetid er noe helt annet.
Jeg prøvde meg litt hit og dit til jeg møtte veggen!



Veggen var enda et gjerde som stengte veien ut mot gangstien jeg visste jeg skulle følge videre.
Det var en liten glipe mellom asfalten og gjerdet og jeg ble skikkelig rampete!
Under gjerdet skulle jeg!



Herlig med litt bøy og tøy og lav kryping etter ca 17,5 time på farten med verkende muskler og ledd!

Jeg lirket meg under gjerdet, tok på meg sekken, slo på hodelykta og småjogget ned en skråning mot gangstien. Rett mot en ensom nattevandrer som nok lurte på om han skulle tilkalle politiet og varsle om en mistenkelig person som praktiserte rampestreker en sen nattetime.

Jeg hilste blidt på han og luntet videre. 

Litt oppi bakken traff jeg på en annen nattevandrer.


Han hadde tydeligvis hatt en tøff kveld på by´n og var ikke særlig snakkesalig.
Petter Ultraløper og Petter Pinnsvin dro videre hver til sitt.

Det lysner av dag

Etter en laaang oppstigning til toppen av gamle Lierbakkene og en laaang nedstigning mot Drammen kom jeg ned i lavlandet og fikk oppleve en flott soloppgang på min ferd gjennom Drammen.



Frokosten på Cirkle K Rundtom besto av kaffe, Cola og cheeseburger etterfulgt av en ørliten strekk og litt tøying av en sliten skrott.

Klokken hadde passert 07:00 og turen gikk videre opp Kobbervikdalen og lange bakker opp mot nedstigning til Sande. Der fikk jeg – i tillegg til et besøk på Shell Sande – tatt med meg en ny stolpe til stolpejaktsamlingen min.



Fra Sande til Holmestrand og mål i Hagemann-parken var det "bare" 17 km.
Det var 17 lange og seige kilometre. Sola varmet, beina verket og hodet ønsket seg hvile.
Samtidig var det en god følelse å vite at jeg nok en gang klarte et langt løp.

Da jeg tenkte på hva jeg virkelig var i ferd med å fullføre, kom tårene.
Lettrørt som jeg er, skal det ikke mye til før tårene renner.


Kristian Jahre hadde gitt meg beskjed om at jeg bare skulle ta kontakt om jeg trengte påfyll av mat eller drikke. Med drøye timen igjen av løpet, kjente jeg at jeg var ganske så tom. Ikke noe av det jeg hadde i sekken smakte og jeg sendte bud etter Kristians Food Service.
Ikke lenge etterpå kunne jeg innta en nett liten oppdekning på en kjærkommen benk langs den gamle Vestfoldbanen som nå er gjort om til tursti. Det smakte vanvittig godt med banan, cola, kaffe og potetgull.

Løpsgeneral Tomas Pinås stakk også innom for en prat.

– og jeg gikk og gikk og gikk og gikk og gikk og gikk og gikk...
... de siste kilometrene inn til Holmestrand.

1 km før mål ble jeg igjen møtt av Kristian som fulgte meg inn.

Ned den siste bakken klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. De rant i strie strømmer da jeg ble tatt i mot av Åse og Camilla.

Jeg var så sliten.
Jeg var så glad.
Jeg var så stolt.
Jeg var så rørt.
Jeg var så takknemlig over at det er mulig for meg å gjennomføre noe slikt som dette.
Jeg er privilegert!





Velfortjent beltespenne for gjennomføring av Oslofjorden Rundt 100 Miles!

Jeg fikk en premie til av Camilla Norum. En flott solsikke.
Hvorfor?

– Fordi du alltid er i godt humør og sprer glede!


Tusen, tusen takk, Camilla! Det betyr veldig mye for meg. Snufs, snufs.



Litt statistikk

  • Tilbakelagt distanse: 163,32 km i følge Garmin
  • Tid: 30 timer og 17 minutter
  • Antall skritt: 201 848
  • Sko: Topo Athletic Phantom 2

Mat og drikke:
  • Tailwind Sportsdrikk
  • Kaffe
  • Cola
  • Farris
  • Klenning/Lefse
  • Hamburger/Cheeseburger
  • 2 Gullbrød
  • Bounty sjokolade
  • Salttabletter

Jeg ble historisk!

Dagen etter løpet fikk vi vite at dette var siste gang løpet ble arrangert.
Det betyr at jeg ble historisk.

Jeg ble den aller siste løperen som klarte å gjennomføre Oslofjorden Rundt 100 miles!

Historisk ultraløper – tidlig i løpet (Foto: Tomas Pinås)


Film fra løpet

Jeg tok opp masse video fra løpet. I løpet av de neste månedene skal jeg kose meg med redigering og plutselig dukker det opp en film om veien fra Moss til Holmestrand.

Takk til arrangør og de frivillige

Tomas Pinås (løpsgeneral)
Kristian Jahre (Nestkommanderende)
Nina Traet
Tilla Traet
Martin Fiskum
Camilla Norum
Åse Marie Vabog

Uten dere hadde det ikke blitt noe løp.
Uten deltagerne hadde det heller ikke blitt noe løp.

Takk for meg!