Først går'e opp, så går'e ned, så går'e opp, så går'e ned...

Sandnes Ultra Trail 50 Miles 2022

Høydeprofilen til løpet

25 timer 33 minutter 1 sekund på tur. 

Nesten 5000 høydemetere med klatring i Sandnesalpene. Opp og ned, opp og ned, opp og ned.
Et skritt av gangen.

Oppskriften på å fullføre et ultraløp er ganske enkel:

• Start
• Ta et skritt av gangen
• Helt til du er i mål

En tøff løype

Rundt Sandnes er det mange topper. 50 miles løypa var innom 13 topper etter det jeg kunne finne ut av kartverkets kart.

• Bynuten
• Selvigstakken
• Nonsknuten
• Vårlivarden
• Torenipen
• Bakkafjellet
• Storaberget
• Skjørestadfjellet
• Sørafjellet
• Lifjellet
• Dalsnuten
• Kuheia
• Lutsifjellet

Jeg blir nesten andpusten av bare å lese listen med navn.

Privatsjåfør

Snart klar til avgang torsdag morgen – 21. april

Jeg er superheldig som har Åse som både sjåfør og ekstra support på de fleste av løpene jeg er med på. Hun sørget for at vi kom trygt fram til Sandnes og trygt hjem igjen.
Vi har fått sansen for AirBnb og hadde leid oss en flott leilighet i Sandnes sentrum. Ganske så nyoppusset og perfekt for oss. 20 minutters kjøring til målområdet og 27 minutter til startområdet.

Snasen sandnesleilighet

Rett etter ankomst fikk vi hyggelig besøk av en tidligere ballongkunde og praten gikk livlig med mye mimring. Vi rakk heldigvis en rask handletur før vi tok livet ganske så rolig resten av torsdagskvelden.
Jeg sjekket alt utstyret for n'te gang. Kan ikke sjekke mange nok ganger. Det blir nesten en mani.

Fredag – start for 100 miles løp – rekognoseringstur

Løperne på 100 miles – 166 km – hadde sin start kl 10:00 på fredags morgen og den ville vi ha med oss. Turen ut til Alsvik Natursenter gikk som en drøm i strålende sol.

På Alsvik hadde 25 løpere stilt seg opp på startstreken, klar for mange, mange timer på tur. Som alltid på start var humøret på topp hos alle sammen.

Av de 25 skulle det vise seg at 14 kom til mål.
Sandnes Ultra er et beintøft løp også når været er strålende slik vi fikk oppleve denne helgen.

Etter starten dro Åse og jeg til startområdet "mitt", Bynuten Parkering. Åse tok en fin gåtur og jeg jogget meg en tur i begynnelsen av løypa for 50 miles. Det ga en ørliten forsmak på hva jeg hadde i vente på min ekspedisjon.

En liten forsmak...

Et ultraløp har mange sjekkpunkter – mat- og drikkestasjoner. Åse skulle innom alle disse for å følge meg på turen og derfor kjørte vi innom alle disse for å sikre at hun fant lett fram. Det fine været gjorde sitt til at dette ble en nydelig tur langs kysten. 

Vi fikk også tid til en fin spasertur i gågata i Sandnes før vi dro tilbake til Alsvik og hentet startnummeret mitt. Full utnyttelse av dagen med andre ord.

Carbonara – en tradisjon

Hvis det er mulig å få tak i, spiser jeg helst pasta carbonara til middag før et løp. 

23. april kl 08:00 – Start til sjekkpunkt 1 – 14 km

Etter en deilig frokost med Åses kjøleskapsgrøt gikk turen ut til startområdet der 34 løpere etter hvert stilte seg opp i morgensolen. Det skulle vise seg at hele 30 av disse fullførte løpet med meg som en utmerket baktroppsløper og den siste som kom i mål snaue 26 timer senere.

Her har Åse knipset meg rett etter start.

Bynuten 671 m.o.h. – løypas høyeste punkt

På vei mot Bynuten

                                                 

En trivelig dame som var med blant arrangørene tok bilde av meg etter Bynuten

Etter Bynuten ventet Selvigstakken med en svært så bratt oppstigning og dertil hørende nedstigning. Helt perfekt for en gammel gubbe med et "ørlite" snev av høydeskrekk. Takk være oppmerksomt nærvær med en god dialog med meg selv, gikk det svært så bra.

– Fokus, Petter.

– Nå skal du sette den ene foten der og ta tak der.

– Ja, da. Ikke mas sånn!

– Pust med magen nå. Et forsiktig skritt av gangen, vet du.

Jeg møtte ingen i den bratte stigningen, så de gikk glipp av noe stort – en gråsjegget gubbe i tights som snakket med seg selv mens han tviholdt på fjellet der han fikk tak.

Fantastisk utsikt fra Selvigstakken

På vei ned traff jeg på modellen til klovneparykken min. 
Det ble nesten et slektstreff.

Solkrem med faktor 50.

På sjekkpunktet var det godt med påfyll av drikke, litt mat og en god dose med solkrem faktor 50.

Jeg var veldig godt fornøyd etter å ha besteget de to høyeste toppene. Tenkte nok at nå var det værste unnagjort...
Der tok jeg ørlite feil.

Det ble flere topper og det ble mange tunge oppturer og nedturer. Både fysisk og mentalt.
Heldigvis ikke så mange av de mentale dykkene ned i kjelleren.

Sjekkpunkt 1 til sjekkpunkt 2 – 8 km

Den første biten videre var veldig behagelig med løping på vei og traktorvei fram til en parkeringsplass ved Tengesdalsvannet. Der oppdaget jeg et staselig bygg.

Toalett deLuxe!

Jeg er ingen stor fan av bombastiske bommelombesøk i friluft. Derfor var bygget ved Tengesdalsvannet kjærkomment. Jeg fyrte av en liten salutt og kunne lettet starte oppstigningen mot neste topp.

Tengesdalsvannet

På Nonsknuten  var det en fantastisk panoramautsikt. 

Dansenveien – Sjekkpunkt 2 – Tango for to?

Jeg hadde spøkt litt med at det kunne bli en tango for to på neste sjekkpunkt – Dansenveien – da jeg var på første sjekkpunkt.

Da jeg kom dit, ventet Åse alene sammen med Cola, appelsinbåter og vann. Vi droppet tangoen, skjønt enige om at den fikk vente. Viktig for meg å spare beina til de gjenstående 61 km før målgang.
Tango kan vi ta en annen gang.

Sjekkpunkt 2 til sjekkpunkt 3 – 10 km

Vårlivarden var neste topp på veien mot matstasjonen i Breivik. Her er noen bildeglimt fra turen dit.

Utsikt fra Vårlivarden

Myk traktorvei er balsam for slitne undersåtter

.

Matstasjon Breivik etter 35 km

Det gjorde godt med lapskaus, litt kaffe og Cola i Breivik 9 timer og 30 minutter etter start. 

En nytelse å sitte ned litt også. 

En pine å reise meg opp fra stolen etterpå. 

Stive lårmuskler, leggmuskler og knær knirket og bar seg de første meterne på den videre ferden mot Hommersåk.

Sjekkpunkt 3 til sjekkpunkt 4 – 21 km

Den neste etappen til Hommersåk og litt videre var mye flatere enn første del av løypa. Litt asfalt, masse grusvei, stier og til slutt var jeg helt nede i fjæresteinene mot båthavna. Det var også trivelig å bevege meg gjennom fine hyttefelt og idyller.

Hommersåk Kebab = WC og Creme Caramel!

Rema 1000 i Hommeråk stenger kl 17:00 på lørdager. Jeg visste at jeg ikke ville komme dit før lenge etter stengetid. Gleden var derfor stor da jeg kom til åpne dører hos Hommersåk Kebab.

Magen min var i ørlite ulage etter mange timer og jeg nærmest styrtet inn med en eneste tanke i hodet.
– Er det toalett her?

Det ble noen minutter i stille kontemplasjon i det lille rommet før jeg – lettet på flere måter – stavret meg ut og bort til isdisken og kjøpte en himmelsk iskrem som ble fortært utenfor mens forbipasserende hommersåkninger så rart på den gamle gubben som slikket frenetisk på den frosne delikatessen.

Is er godt. Veldig godt!

Med friskt mot og litt avkjølt gane humpet jeg videre gjennom Hommersåk. Da jeg passerte stedet der 43 km-løypa startet, dukket det opp små flagg som viste vei videre mot Alsvik. De ble til stor hjelp utover kvelden og natten.

Solnedgang på Bakkafjellet kl 20:50

Gullbrød i solnedgang kl 20:53

Mens jeg var oppe på Bakkafjellet hørte jeg noen klukkende lyder og “Tsjoo-yysch!”. Et stykke fra meg oppdaget jeg en orrhane som  brisket seg. Et fasinerende syn og en stor opplevelse. Jeg ble stående i mange minutter. Orreleik, Gullbrød og solnedgang på et fjell. Kan ikke bli stort bedre.

 

Åse hadde fortalt meg at jeg hadde en 100 miles løper et stykke foran meg og at han var trøtt og svimmel og gruet seg til å løpe alene gjennom sin andre natt. Da hadde hun klokelig ymtet frampå at jeg ganske sikkert kunne slå følge med han. En sikkerhet for både meg og han.

Da jeg klatret oppover Storaberget kom en løper med hodelykt nedover. Det var Erling Furunes og vi gjorde avtale om at vi skulle løpe sammen når jeg tok han igjen.

Sjekkpunkt 4 – Fjøs på Hogstad

Jeg fikk en brekende og rautende velkomst på sjekkpunktet. Det var disket opp for oss i fjøset sammen med kalver og sauer. Erling hadde allerede kommet og var i gang med sokkeskift, fotpleie og klargjøring før neste etappe. 

Erling koser seg med deilig lapskaus.

Det var blitt mye kaldere og vi fikk på oss mer klær for å komme oss trygt gjennom noen nattetimer.

Sjekkpunkt 4  til sjekkpunkt 5 – 13 km – Dale

Etter en liten stund tok jeg igjen Erling og sammen fant vi fram over  Bogafjellet, Skjørestadfjellet, Sørafjellet og Lifjellet. Det var godt å være to. Mange ganger var det vanskelig å se de røde merkene til Turistforeningen og også en del av merkeflaggene fra arrangøren. Noen av flaggene hadde en liten refleks på seg og da var gleden stor hos de to nattevandrerene. Vi tok oss et par 5-minuttere på veien og en av de ble tilbragt rett ved en stor kristtorn busk. Det var flott med de knallgrønne bladene i lyset fra hodelyktene våre.

Litt spennende klatring og vandring på bratte svaberg førte oss til en fin og bred sti som endte opp på Dale og matstasjonen der.

Les hva Wikipedia sier om Dale Psykiatriske Sykehus som ble nedlagt i 2003:

Dale sykehus var et psykiatrisk sykehus på Dale i Sandnes kommune. I 1911 ble gården Dale kjøpt og i 1913 sto Dale asyl ferdig. 

Asylet ble bygget som felles sinnssykeasyl for Rogaland fylke og Stavanger by og hadde en kapasitet på 196 pasienter. Stedet var bygget opp som en isolert liten by på østsiden av Gandsfjorden om lag 8 km fra Sandnes sentrum. 

Anlegget var i stor grad et selvstendig og selvforsynt samfunn med egen kraftstasjon, forsamlingslokale og boliger for ansatte. Eiendommen er på 4 500 dekar, og opprinnelig ble det på sykehuset drevet gård hvor pasientene deltok i arbeidet som ledd i terapien.

Det er sikkert noen som mener at ultraløp er den rene galskap og at ultraløpere burde legges inn, men det ga Erling og jeg blaffen i og bega oss opp på Dalsnuten etter en velfortjent pause.

Her er jeg foreviget av Åse mens jeg blunder litt under teppet på Dale

Sjekkpunkt 5 til sjekkpunkt 6 – 5 km

Vi trasket trøstig i vei kl 05:00 med Dalsnuten  og Gramstad som mål. Morgengryet kom og med det kom fuglesangen. Det er en fantastisk stemning i skogen når alt våkner til liv. Med dagslyset kommer også litt ekstra energi til slitne løpere og turen over til Gramstad gikk greit. 

Ikke så raskt.

Et skritt av gangen.

Da vi kom ned til Gramstad skiltes våre veier. Erling hadde et par ekstra topper han måtte innom mens jeg småløp bort til drikkestasjonen og til Turistforeningens toalett.

Hu, hei,- hvor det smalt!!

Klokken var blitt 07:00 og jeg hadde tilbakelagt 77,7 km på 23 timer.

Etter godt påfyll av næring og drikke kunne den gamle gubben med det grå sjegget traske i vei mot neste topp – Kuheia.

Sjekkpunkt 6 til mål! – 9 km

Å påstå at de siste kilometerene over Kuheia og Lutsifjellet ble en triumfmarsj er fullstendig galt. Det gjorde vondt over alt.

Lårene verket,

Knærne knirket.

Magen murret.

Leggmusklene protesterte på det mest innstendige.

Gnagsårene gnaget.

Hodet?

Hodet hadde det bra med vissheten om at jeg kom til å fullføre det jeg hadde satt meg som mål.

Endelig var jeg nede på veien!

Ikke en eneste stein i sikte.

Flat asfalt de neste 4 km.

Løpe litt – 100 skritt.

Gå litt – 100 skritt.

Et skritt av gangen.

Gjøre det mange nok ganger.

Ankomst Alsvik.

1 km igjen.

Så en liten finalerunde over enda en høyde.

Kubjeller og heiarop fra målområdet.

Siste bakken nedover.

Tårene renner like fort som jeg småspringer.

Jeg har klart det!

Video fra målgang – kameravinkel nr. 1

Video fra målgang – kameravinkel nr. 2

Det var ganske folksomt i målområdet. Ekstra hyggelig var det at noen av de hadde tatt turen innom bare for å ta i mot meg som siste mann på 50 miles, og de siste  løperne på 100 miles.
Slikt betyr ekstra mye for de tøffeste av de tøffe – de som har brukt mest tid av alle sammen.

Arrangøren vartet opp med nydelig hamburger, kaffe, cola og annet drikke. Smågodt, sjokolade, potetgull og god stol å sitte i under et varmt pledd og bare nyte følelsen av å fullføre et beintøft løp som Sandnes Ultra Trail 2022.

Erling Furunes var siste løper i mål og etter at jeg hadde gitt han en god klem som takk for følget, var supportsjåføren min – "who happens to be my wife" – klar med limosintransport tilbake til Sandnes og leiligheten.

Der ventet dusj og noen timers søvn før vi var invitert på middag hos venner.

Jeg får premie av løpsleder Jim Amdal

Her finner du link til hele turen på Strava

Etterord

På mandag kjørte vi hjemover etter en god natt med søvn og Åse fikk oppfylt sitt ønske om sushi til middag etter at vi hadde pakket ut.
Det ble en stille og rolig feiring av en vellykket og fin tur til Sandnes og Sandnes Ultra Trail.

En stor takk til Jim og alle de frivillige som stilte opp for å lage et godt løp.

Det klarte dere med glans!

Uten frivillige blir det ikke noe løp.

Uten løpere blir det heller ikke noe løp.