Telemarks Tøffaste,- det er Heidi og meg, det.

Heidi Svartangen var tøffeste dame og jeg var tøffeste mann. Vi holdt ut desidert lengst i Telemarks Tøffaste 81 km, natt til søndag 4. september.
Heidi koste seg i skogen og på fjellet i 17 timer og 15 minutter, mens jeg bare holdt ut i 15 timer og 24 minutter.

Ekstra artig var det at vi møttes til frokost noen timer etter målgang.
Mer om det senere.

Telemarks Tøffaste - fantastisk natur - tøft løp

Treungen IL med primus ultramotor Helge Reinholt arrangerte Telemarks Tøffaste for 4. gang i år.

1 times barneløp, 10 km trimklasse, 21 km, 43 km og 81 km. Her var det noen for enhver smak.

Helge Reinholt med en morsom og informativ apell før start.

Ut på tur - aldri sur :)

Sammen med hele support teamet mitt (fru Åse) kjørte vi rett fra jobb i Ballongbutikken på fredag kveld med kurs for Treungen.

Hele den siste uken hadde gått med til listeskriving over utstyr, lading av telefon, pulsklokke, GPS, karbolading av en halvgammel skrott og sjekking, dobbelsjekking og trippelsjekking av klær, sko, gel, sportsdrikk og annet som er nødvendig for en vellykket ultraekspedisjon.
Noen som kjenner seg igjen, kanskje?

Middagsstopp i Drangedal med handling på Spar og et lite besøk på Vinmonopolet (Ja, de har pol i Drangedal!), ble en passende pause på veien oppover.
Startnummer 268 ble hentet ved ankomst Treungen før vi fant fram til innkvarteringen.

Vi hadde leid hytte hos Treungen Hytteutleige bare noen få hundre meter fra idrettsplassen og det var en gedigen kjempeoverraskelse.

Super hytte,- nesten helt ny.
Kan anbefales på det varmeste. Varmekabler i gulvet er deilig...

En næringsrik ostetallerken og et glass med rød sovemedisin, gjorde sitt til at jeg sov veldig bra før den store dagen. 

81 km = 50 miles = en laaaaang tur

Frokosten hadde godgjort seg i kjøleskapet i løpet av natten.

Åses kalde kjøleskapshavregrøt

• 1,5 dl havregryn 
• litt mindre enn 1,5 dl melk eller slik du synes passer perfekt.
• litt hasselnøtter hvis du liker det
• noen rosiner hvis du har lyst på
• litt kanel og sukrin
• en skje med syltetøy om det finnes i huset

Kjempegodt og jeg blir mett :)

Møysommelig påkledning fra innerst til ytterst, gavmild påføring av vaselin på dertil passende steder, ny sjekk av klær og sekk.
Ultraløper 268 Vabog var klar til dyst. Nå skulle det settes ny distansepers. Jeg hadde aldri løpt lenger enn 80 km.

Familiemedlemmer møtes igjen

Ultraløpere er som en stor familie. Vi møtes på løp rundt om i landet og noen ganger tilbringer vi timer sammen ute i marka.
Da vi kom til startområdet var familien på plass. Skravla gikk og humøret var på topp.

Under en time igjen til start!

Mariann og Asgeir fra Romerike Ultraløperklubb

Tonje og Steinar fra Skagerrak Sportsklubb

Også HULK-gjengen, da. Holmestrand Ultraløperklubb stilte med hele 5 deltagere. De yngste holdt seg til sprintdistansen 43 km, mens "gamle-Hulken" Vabog møtte uredd med rødt startnummer.

Kjetil, Roar, Kristian, meg og Martin. Alle med sixpack og drikkevest på plass.

Startskuddet går. Klokken 09:00

Et kraftig hagleskudd sørget for en perfekt start og alle overlevde.

Skynd deg langsomt! Start så sakte at du blir flau! Det dummeste du kan gjøre er å starte for raskt!

Jeg hadde lagt opp til et skjema som skulle sørge for at jeg kom meg gjennom den første sløyfen på 43 km i løpet av 7 timer og 15 minutter. Ca 1600 høydemetere skulle bestiges på første del.

Etter 12 minutter møtte vi denne herlige heiagjengen. Smil og heiarop er alltid hyggelig.

Et så lang løp må deles opp i etapper og delmål.
Første delmål var Sjekkpunkt 1 - Drikkestasjon - Nokkebu - 7,8 km

Veien dit gikk oppover, oppover og oppover. Det var mange fine partier med svaberg og veldig lurt å ta en liten pause og snu seg rundt i bakken. Utsikten nedover mot Treungen var nydelig. Flott sensommervær med sol og god temperatur satte en ekstra spiss på dagen.

Oppover, oppover og enda litt oppover

Idyll..... og litt greit med en pust i bakken.

Sjekkpunkt 1 - Nokkebu 

På Nokkebu smakte det godt med en vannskvett og litt potetgull.
Belønningen var noen meter med ganske bratt nedoverbakke før kursen gikk oppover mot det første fjellet, Hågfjell.

Mot Hågfjell. Myr og god mulighet til å bli våt på beina :)

Godt merket og vanskelig å ta feil i dagslys.

Etter å ha kommet ned fra Hågfjell kom et nydelig parti mot Røyrodden. En perle!
Et av favorittstedene mine langs den herlige løypa.

Sydenstemning ved Røyrodden - Sjekkpunkt 3 - 20,4 km.

Formen var bra, beina fine og jeg hadde vært flink til å drikke og spise hele veien.
Drikkesekken var fylt med sportsdrikk (Tailwind) og i lomma hadde jeg energigel (Winforce).
Jeg fulgte et strengt drikke- og spiseregime:
Noen slurker sportsdrikk hvert kvarter og en gel hver hele time.
Det fungerte veldig bra hele veien.

Helges herlige og humørfylte merking på et kinkig sted i løypa. Hold til venstre!

Etter 23,4 km kom vi til Sjekkpunkt 4 - Lia - Matstasjon

En blid representant for de mange frivillige som hjalp oss underveis. Tusen takk for innsatsen alle sammen!

Hjasufsknatten - Sjekkpunkt 5 - Siste høye fjell

600 meter asfalt og deretter over 4000 meter med stigning. Fra 250 m.o.h og opp til 805 m.o.h.
En skikkelig tøff bit. Da var det godt med en hyggelig oppmuntring i bunnen av bakken...

Siste fjell - bare 4000 meter unna.

Flotte svaberg var det mange av på turen.

Panorama. Bare noen få meter igjen til toppen.

Etter 28,8 km var humøret fortsatt på topp. Faktisk på dagens høyeste topp.

Post 6 Nokkebu og inn til runding ved mål

Jeg er kjempeheldig som har med Åse som support på mine mer eller midre helsprøe løpeutflukter. Det eneste jeg må bidra med er å ta bilder av ved langs løypa.

Åse er gal etter to ting:

1) Ved og vedstabler

2) Meg :)

Dette bildet er tilegnet min kjære Åse :)

Inn til runding etter 43 kilometer.

Halvveis - bare 39 kilometer til mål!

Ved runding hadde alle løperne depot. Jeg hadde pakket en stor boks med tørre klær, mat, drikke og andre nødvendige og unødvendige saker. Det smakte godt med litt "Nudler rett i kroppen" (... eller var det i koppen?) mens sekken fikk påfyll av mat og drikke.
Et raskt dobesøk var aldeles herlig med utlufting av av rørsystem både foran og bak. En braksuksess, med andre ord.

Hvordan gikk det med skjemaet mitt til 7:15?
Jeg bommet med 5 minutter. Det ble 7:20.

Etter nesten 20 minutter med bunkring og septikktømming, bar det til skogs igjen. Optimistiske tanker i hodet: Jeg skal klare fristen på 15 timer og være inne før midnatt.
Belønningen for det er en flott beltespenne.
Det fikser jeg!

Jeg bommet litt der, men ikke så mye :) Kommer tilbake til det senere. Har bare mer enn 7 timer som skal beskrives først...

Post 8 Rodevegen (52,3 km) og Post 9 Matstasjon Lonvatn (56,4 km)

Nå ble det et helt annet terreng. Ikke noen laaaaange motbakker, men lange partier som var veldig fine å løpe på. Det gjorde godt for "litt" slitne bein.

Artig å krysse demningen ved Tjønnefossen

Gammelt og halvgammelt

Fargerikt etter oppussing.

Værbitt nabo til det fargerike huset. Mye historie her.

Ja! Mindre enn 30 kilometer til mål.

Herlig å komme til post 8 etter 52,3 km.
Bare 29 km til mål.
Bare noen få kilometer til det er mindre enn 20 kilometer igjen.
Positive tanker.
Positive tanker som holdt i noen kilometer til.

Etter 55 km buttet det skikkelig i mot.
Sliten, vondt i beina og litt uggen i knotten.
Tenk positive tanker. Tenk positive tanker. Tenk....
Det kan du si det!
Positiv, positiv, positi.....
Gullbrød! Jeg har gullbrød i sekken!!

Gullbrød er gull for en sliten kropp!

Med ivrige og skjelvende fingre åpnet jeg papiret og tok den første biten med gullbrød.
Min favorittsjokolade, som alltid smaker guddommelig :)
Ikke i dag, nei.
Det smakte ikke noe i det hele tatt.
Blæ!!

Jeg tvang meg til å spise halvparten for jeg visste at i et halvt gullbrød er det ca 150 kalorier. Viktig energi for meg akkurat da. Den siste halvparten gjemte jeg til senere.

Jeg tok meg tid til å legge ut bildet på Facebook og det kom kjapt noen oppmuntrende meldinger til meg.
Og en bekymringsmelding fra Åse. "De finner ikke GPS-en din på trackingen. Du må sjekke den!"

Alle løperne hadde med seg egen GPS som var festet på sekken. Da kunne arrangøren og andre følge hver løper til enhver tid. Bare ikke meg. Jeg var "sporløst forsvunnet".

En beroligende melding til Åse og til arrangøren,- og så.... Fremad Marsj!
Det var bare noen få kilometer til siste matstasjon med Lonvatn.

Gullbrødet ga ekstra energi og jeg luntet videre.
Det var nok da jeg fikk ideen om et nytt spill for mobil.
En arvtager til Pokemon Go!
Det kommer til å hete Petterman Go!
Jeg gikk stødig videre i det fine været :)

Go! Petter, Go! Petterman Go!

"Godhyl" heter denne plassen ved Lonvatn.
Ikke nødvendig med sikringstau i år.
Inspirert av dette, utstøtte jeg et skikkelig ultrahyl ved kryssing av det "frådende" vassdraget!
Et godhyl som ga ekstra krefter. 

Post 9 - Lonvatn matstasjon - 56,4 km

Ved matstasjonen var det bålpanne og noen hyggelige karer som bød på Cola, vann, potetgull, brødskiver og motiverende samtale. Jeg minte de også på startnummeret mitt og at de måtte ringe til arrangøren og gi beskjed om at jeg fortsatt var ved mine fulle fem selv om farten videre ikke var i min fulle fart.

Litt tungt med lang og bratt trapp. En del av det fantastiske stinettverket i området.

I det fjerne hørte jeg sang og gitarspill. Nå har det klikka for meg, trodde jeg.
Nei da, på den andre siden av et lite vann dukket dette opp...

Canvas hotell. Midt i "villmarken"

Her var det full fest med masse folk og høy stemning. En trubadur med høy gitar- og stemmeføring lot til å forlyste sitt publikum og han hjalp meg videre opp på neste åskam. Jeg sang med så godt jeg kunne. Godt at ikke noen hørte meg akkurat da.
En halvgammel gubbe som skrålte av full hals i "fullt firsprang" oppover åssiden.

Stinettverk med skreddersydde klopper

En stor del av stiene i området var tilpasset terrengsykling for de som bedriver den aktiviteten.
Galskap, spør du meg!
Takke meg til 15 timers ultraløp...

Den dansende mannen viser vei.

Nøye tilskåret for terrengsyklister.

20 kilometer igjen - hengebru

Et flott syn møtte meg etter 61 kilometer. Sjekk denne hengebrua!
Heldigvis skulle jeg ikke over den. Med min høydeskrekk hadde det ikke blitt noe artig, tror jeg.
Kanskje det hadde gått om jeg hadde lokket med gullbrød om jeg klarte det?

Humøret på vei oppover og jeg på vei mot Berghyl.

Etter 11 timer og 17 minutter passerte jeg 61 km. Sola var begynt på solnedgangen og jeg forberedte meg på å ta fram hodelykt og ullundertrøye.

17 minutter senere kom jeg til dette fantastiske trolltjernet. Kan du se ringene etter Nøkken?

"Trolltjern"

Hodelykten var fint fotolys kl. 20:54. Nesten 12 timer etter start.

Mørkeløping - lykta svikter - klokka går tom for batteri

Det var en helt spesiell stemning å løpe i mørket.
Mørket kom ganske fort og i mørket blir alle katter grå.
Merkebåndene likeså! 

Det ble etterhvert ganske vrient å se merkebåndene og jeg stoppet flere ganger opp for å gå tilbake til forrige bånd. Sikkerhet foran fart!
Heldigvis hadde jeg GPS-sporing på klokka mi og jeg kunne sjekke at jeg var på riktig kurs.

Gjett om jeg var glad da jeg kom inn på grusveier ved Bjønntjønn og kryssing av riksveg 358!

Fra kryssing av 358 var det 3 km med grusvei. 

Oppover, oppover, oppover og enda litt oppover.
Da var jeg sliten. Å du, så sliten!
Jeg drakk litt, spiste litt gel, tok en håndfull nøtter og sa til meg selv:

Jeg kan, jeg vil,- jeg får det til!

Taktfast med to skritt for hver del av setningen.

Det hjalp. Det hjalp veldig.

Og jeg visste at snart ville den siste drikkestasjonen øverst på Øverlandsheia dukke opp.

Fristende bål i bålpanne og en veldig hyggelig mann stod der i nattemørket og ventet på meg med forfriskninger og koselig prat. Han kunne fortelle meg at det var en til igjen i løypa. Det var Heidi. 

Han skulle vente på henne og ønsket meg god tur videre.

Jeg sendte melding til arrangøren om at jeg passerte sjekkpunkt 11 og hadde "sjarmøretappen" igjen.
Bare 10 kilometer til mål.

Lite visste jeg da at det ble 10 tunge kilometere i nattemørket. Veldig tunge.

Hurra! 6 km igjen. Dette klarer jeg fint.

Klokka 23:02 kom jeg til skiltet med 6 km igjen til mål.
Kjapp hoderegning i en lett omtåket ultraløperhjerne åpnet for muligheten til å klare fristen på 15 timer. Da ville jeg få den ettertraktede beltespenna.

Vanligvis er ikke 6 km på noen-og-femti minutter noe problem. Jeg mente også at den siste delen av løypa var ganske lett.

Kanskje i dagslys?
I nattemørket?
Nei.

Litt tidligere hadde klokka sagt takk for seg og gått i dvale. Ikke noe mer hjelp derfra.
Nå måtte jeg finne alle løypemerkene for å komme trygt fram.

Plutselig så jeg lysglimt foran meg.
Løypemerker med refleks!
Jeg jublet da jeg oppdaget det.
Tusen takk, Helge Reinholt, du skulle bare visst hvor glad jeg ble da :)

Hodelykta begynte å blinke for å gi beskjed om at batteriet ikke hadde full futt lenger.
Lykta gikk ned på sparebluss.
Jeg visste at den ville holde lenge nok til jeg kom fram til mål og jeg kunne se de fleste merkene.
Likevel satte jeg farten ned litt til for å være på den sikre siden.

Mobilen hadde fortsatt greit med batteri og jeg hadde lykta på mobilen som backup.
Dette ville gå bra.

Refleks er kjekt, også for Telemarks Tøffaste Sandefjording på nattlig tokt i Telemarks skoger.

Grimsvadkleiva

Se opp for underjordiske!
"Gjennom det vesle juvet i Grimsvadkleiva kan du truleg høyre sukk og surkling frå smånissar og underjordiske :)"

Særlig!

Det stod en varselplakat rett før juvet.
Pøh!
Jeg æ´kke redd for noe slikt!

Nattemørket, veggene i juvet og en stadig mer spareblussende hodelykt gjorde sitt til at det kriblet ekstra i magen da jeg stavret meg ned gjennom juvet.
Litt lenger ned var det en skummel lyd. Det surklet og suste...

Jeg utstøtte et mer eller mindre modig..."Skip o´hoi!" eller "Hei!" eller noe lignende og følte meg med ett litt modigere.

Rett etterpå plumpet jeg nesten til livet i en oppkvikkende pytt som plutselig kom mot meg i rasende fart.

Smånisser og underjordiske.
Pøh!

10 minutter senere kom det noen flaggermus mot meg i nattemørket...

kl. 23:45, melding til Åse:

Rekker ikke fristen.
Dårlig luk* og finner nesten ikke merker.
Kjører. Safe. Gi brskjed* til arr.

* = lykt og beskjed.

Kl. 00:00, melding til Åse:

Der røyk beltespenna :(

OG, jeg er i ferd med å sette distansepers! :)

Se alltid lyst på livet.
Finn noe positivt å tenke på.
Distansepers.

Følg stien...

Det er lett å gjøre i dagslys...

Nedover, nedover. Bratt nedover.
Lysene fra Tveitsund.
Nå må jeg da snart komme til grusvegen som går ned til asfalten og sivilisasjonen?

Jaaaaa!!!

Jeg jublet behersket for ikke å vekke lokalbefolkningen.

Drakk noen slurker med vann og den siste resten av cola fra siste drikkestasjon.
En neve med nøtteblanding gjorde susen. 

Jeg småjogget fornøyd nedover den siste bakken mot sentrum.

Distansepers! Telemarks Tøffaste Sandefjording og eldstemann som fullførte 81 km.
Det er tøft, det!!

Jeg kunne ikke dy meg. Tok bilde rett ved brua og la det ut på Facebook:

Noen hundre meter igjen og jeg har tilbakelagt 81 km/50 miles!
Ny distansepers. 

Nå er jeg stolt ! 

Og j... sliten.

Tårene kom da jeg rundet inn på det siste partiet innover mot idrettsplassen. Der var det en haug med fakkelbokser som viste vei mot mål.
Tårene rant og jeg var så utrolig glad og stolt over det jeg hadde klart.
Ikke rart at bildet av faklene ble uskarpt...

Jeg tok fram posen med ballonger som hadde fulgt meg gjenom 81 km. Blåste de opp og laget min egen smileblomst før jeg kom inn på plassen.
Telemarks Tøffaste (og første) målpassering på søndag 4. september kl. 00:24:49.
15 timer 24 minutter og 49 sekunder.
81 000 meter
ca 100 000 skritt.
Det er sprøtt, det!

Åse tok i mot meg og fikk en velfortjent klem av en sliten ultraløper.
Hun er en ultrasupporter av rang. Bra jobba, frua!

En duggfrisk halvliter med Litago sjokolademelk gikk ned på høykant før det bar rett i dusjen.
Der møtte jeg noen som var enda mer slitne enn meg...

Disse endte sine dager i Treungen...

Det er alltid spennende å avduke føttene etter et langt løp. Denne gangen var det et gledelig syn i forhold til andre ganger. Jeg klarte å sprike blidt med tærne etter at myrslam, søle og andre godsaker var spylt bort. Noen blemmer her og der med overkommelig størrelse.
Ellers "tiff toff".

Medalje er og blir stor stas!

Et krus med elgsuppe smakte svært godt etter dusjen. Jeg tok til og med en duggfrisk halvliter til, på styrten.
Litago.
Sjokolademelk.
Restitusjonsdrikk.

Heidi var fortsatt ute i skogen og mannen hennes satt og ventet på idrettsplassen.
Det er ikke bare jeg som har god support! Hipp hurra for supporten!

Dagen derpå - bonusdag i Telemark

Naurak-tunet

Naurak-tunet hadde invitert til skikkelig løperfrokost på søndag fra 10-12.
Vi hadde meldt oss på og fikk en flott kjøretur opp til Naurak.

Der ventet en herlig frokost med egg, bacon, stekte poteter, bønner, brød og hjemmelaga syltetøy. Gjett om det smakte!

Ekstra hyggelig vare det å treffe andre løpere. 3 løpere og 2 supportere.

Jeg tror bestemt at den ene var Øystein Lorentzen som "bare" orket å bruke 11 timer på 81 km.

Og så var det Telemarks to Tøffaste supportere sammen med Telemarks to Tøffaste,- Heidi og meg.

Etter hyggelig frokostprat bestemte Åse og jeg at vi skulle ta oss en liten omvei hjem til Sandefjord.

Vi fortsatte på veien langs Nisser og endte opp ved fergeleiet til kabelferga MF Nissen. 

En svært så sjarmerende fergetur som kostet oss den nette sum av kr. 66,00.

Det var en superbonus for oss og oppildnet av suksessen med å finne uventet transport, satte vi kursen oppover mot Vrådal. 

Deretter ble det kaffekos på Dalen hotell, is på Høydalsmo og middag på Årnes.

En skikkelig Telemarksturné i strålende vær.

Helt greit å sitte litt i dag. Litt verre med trappegåing...

Etter den søte kløe kommer den...

...nødvendige vasken av løpertøy som har hatt nærkontakt med myr, smånisser og underjordiske...

Her er vaskebøtta etter den 7. skyllingen av sokker, kompresjonsstrømper og skosåler.

Nå er det bare et snaut år til neste utgave av Telemarks Tøffaste.
Da er jeg 60.
Da er det NM.
Det hadde vært artig å være med i et norgesmesterskap...

Åse,- jeg har bestilt hytte allerede, men det vet du ikke før du får lest bloggen min.

Glad i deg, jeg :)

Fru og Herr Vabog

Neste løp blir Risør Maraton 9. oktober. Åse blir med og skal gå 10 km. Hun tilbragte veldig mange somre i Risør fram til hun var rundt 15 år. Vi gleder oss allerede til den turen.
Da blir det langhelg i Risør.

Takk for oppmerksomheten til deg som har lest gjennom en distanseperset blogg.

Løperhilsen fra

Petter

For de som er interessert:

Sko: Altra Olympus 2.0
Klokke: Suunto Ambit 2

Hodelykt: Petzl Nao
Sokker: Injinji Nüwool

Undertøy:.....
...får du naturligvis ikke vite noe om :)