Senjatrollet - Petter: 1-0 ? Nei, 1-1!

Xreid Senja 2016

Endelig var vi der etter måneders ventetid og forberedelser!
Mange treningsturer med tankene rettet mot 120 km og kryssing av Senja.
Midnattsol, sommer og flott natur.

Grytidlig avreise fra Sandefjord rett før klokka 5. 

I bilen,- Stian Haugan og hans Kristina, min kjære Åse og meg som sjåfør.
Det var en trøtt og spent kvartett på vei til Gardermoen.

Stian og jeg hadde bestemt oss for å løpe sammen, med konene våre som support eller "eskortedamer" som de kalte seg selv.

Mefjordvær

Etter å ha hentet leiebilen på flyplassen i Bardufoss, kjørte vi til Skaland og Skaland Motell. En flott kjøretur i nydelig sommervær.
Stian og jeg sjekket løpesekker og alt utstyr som skulle legges i droppbagene våre. Droppbagene skulle vi møte igjen på 3 sjekkpunkter i løypa.

Det mysset av folk da vi kom til Mefjordvær for startnummerutdeling og pakking av droppbager. Praten gikk livlig og det var en opprømt stemning.

Samtidig fikk vi høre at Amund Totland, som hadde startet dagen før på sitt sololøp gjennom løypa, hadde brukt svært lang tid.
Mye lenger tid enn stipulert i forhold til makstider på de forskjellige sjekkpunktene.
Amund er en dreven ultraløper og diskusjonen gikk høyt om ikke makstidene måtte utvides.

Viktig utstyr er utlevert:
Gravlys og fyrstikker...

Alle løperne fikk utlevert gravlys og fyrstikker som en del av det obligatoriske utstyret.
I en nødsituasjon vil dette kunne gi litt ekstra varme for en sliten løper inntullet i varmefolien vi også måtte ha med.

Full konsentrasjon ved pakking av droppbagene.
Ekstra klær, mat, drikke og andre viktige saker for en sliten og kanskje våt løper.

Arrangøren bød på grillpølser i flott kveldssol.
Det smakte godt!

København har sin Lille Havfrue.
Mefjordvær fikk sin "Lille Ultraløper" i avslappet positur denne kvelden.

På vei til motellet stoppet vi og fikk med oss en flott utsikt ved Ersfjorden.
Magisk!

1. juli - Den Store Dagen!

Med løpsstart kl. 12 og leiebil, kunne vi kose oss med en god og lang frokost på motellet.
Stian og jeg spiste litt mer enn vanlig for å fylle opp energilageret vårt.

1,5 time tok bilturen til Rødsand der starten på Xreid var en del av Rødsand-dagen. Dette ga en fin ramme om starten.
Der fikk vi også høre at Amund Totland var hentet ned fra en fjellhylle av et klatrere etter 40 timer på tur.
Hmmm,- ikke rart det var flere som så litt bekymret ut før start.

Vi fikk beskjed av arrangøren av makstiden til første og andre sjekkpunkt var ganske åpen, og at de fleste ville få lov til å fortsette om de ønsket det. Det var en positiv nyhet og Stian og jeg skjønte at det ikke var grunn til å stresse på grunn av tidspress. Vi kunne dra på tur og kose oss.

To spente karer er klar for en utadæsjælopplevelse av de sjeldne.

Starten har gått og vi er på vei. Stian leder an :)

Et skikkelig startskudd sendte oss av gårde. Noen stormet fram og sprintet, mens vi var mer tilbakeholdne og småløp etter de andre. Det forplikter å være i Baktroppen.

Stemningen var god og det vanket masse jubel og heiarop fra publikum, da alle de 116 løperne forsvant ut fra Rødsand og videre på asfalten.

Myggen kommer!

Vi hadde hatt våre første møter med Senjamyggen tidligere og var godt forberedt og innsmurt med myggolje på tenkelige og utenkelige stikksteder over alt og under alt på kroppen.
Myggoljedunsten var kraftig da vi luntet videre mot den første skogsbilveien som skulle bringe oss opp i høyden. Det summet godt rundt oss og plutselig hørte vi kraftig summing borti et lite skogholt.

"Hør den myggen, Stian. Sikkert en stor sverm!"

Det var da vi så den. Et skikkelig beist...

... av en kameradrone. Dagens første, kraftige latterkule ga nesten ekko i dalen. Humor og smil er viktige ingredienser i et vellykket løp.

Etter ca 7 km begynte den første stigningen og farten gikk betraktelig ned. Sola varmet godt, myggen summet og humøret var på topp. Alt gikk lekende lett.

De første 25 km gikk på merket Turistforening-sti som var "litt" smalere og litt dårligere merket enn vi var vant til fra stier lenger sør i landet. Noen ganger forsvant stien og noen ganger forsvant merkene. Heldigvis hadde vi gps med spor og også kart.
I løpet av de neste 15 timene var det en del ganger kartet ikke stemte med terrenget, gps-sporet ikke stemte med kartet og stiene ikke stemte med noe.
Det stoppet ikke oss og vi fikk noen ekstra avstikkere "ut i det blå" på veien. 

Diverse utskrifter med deler av løypa. Målestokk: 1:"litt av hvert"

Topp nr. 1

Etter snaue 11 km nådde vi den første toppen. I beste tur-ånd hadde jeg med belønning til Stian og meg.
Twist.
En twistbit på hver topp :)

Stian kjøler seg ned litt i en kald fjellbekk på vei oppover til første topp.

Sakte, men sikkert, trasket vi oppover i terrenget som ikke innbød til mye løping for to baktroppskarer fra Sandefjord.

Det var varmt og vi passet hele tiden på å drikke mye og spise til faste tider. Min rutine på dette var noen slurker med vann eller sportsdrikk hvert kvarter, og en liten matbit hver halvtime.
Jeg skiftet mellom brødskive med ost og spekeskinke, nøtteblanding, energibar og energigel.

Ja,- og en twist i ny og ne´ :)

Topp nr. 2 etter ca 20 km

Her leder Stian an i en liten gruppe på vei opp mot topp nr. 2. Myggnettet som han fikk låne av Åse, kom godt med. Vi fikk mange misunnelige kommentarer om nettene våre. Det var flere som var plaget av fluer, mygg, knott, klegg og hestebrems.

Hestebrems stikker ikke,- den gnager i kjøtt og slurper blod!

Etter at vi hadde rutsjet ned en snøskråning, snudde jeg meg og oppdaget at mørke skyer hadde dukket opp. Det ble et flott motiv med Stian som statue i vinterlige omgivelser.
Uansett hvor jeg snudde meg på turen, dukket det opp fantastiske utsikter og naturopplevelser.
Tenk, så heldig vi er som kan få oppleve slikt!

Etter 6 timer og 45 minutter kom vi til Åndervatnet og hadde passert 25 km.
Da skulle vi bevege oss oppover til Kapervatnet. Vi var i en gruppe på flere løpere og i tillegg en løper fra arrangøren som skulle passe på de siste løperne i feltet.
Etter Kapervatnet tok vi en litt annen vei enn de andre i gruppen. Vi fikk en herlig elvekryssing der vi fikk kjølt ned beina godt. Det var kraftig vannføring, vi kjørte safe og klarte det uten for store problemer.

Den tøffeste biten

På dette tidspunktet hadde vi vært på farten i nesten 9 timer og jeg hadde begynt å få mageknip. En stigning på over 500 meter i de neste 4-5 km var tøff. Her er Stian i et litt kronglete parti med store steiner og steinblokker.

Oppover langs fossen i det fjerne skulle vi og det ble brattere og brattere. På dette tidspunktet hadde vi distansert de andre i gruppen og dro stadig i fra. En skikkelig energiboost var det og jeg glemte mageknipet en stund.

Kryssing på toppen av fossen opp mot Veidmannsaksla etter 33 km

Lenger oppe i stigningen klarte jeg ikke å fortsette mer. Jeg måtte på do og ba Stian om å fortsette litt til mens jeg lette meg fram til en velegnet latrineplass blant alle fjellblokkene. 

Jeg er en pyse når det gjelder å "bommelomme" ute i det fri. Nå er jeg litt mindre pysete :)

Jeg fant en super latrine, tittet rundt meg for å sjekke at ingen andre var i sikte og dro ned bukse og boxer.

Det var da jeg oppdaget det.

De små, luftige fjertene jeg hadde sluppet tidligere for å utligne trykket i tarmen var ikke fjerter...

Den flotte, blå boxeren var ikke lenger blå og den hviler nå under noen passende stener sammen med medbragt dopapir og...

Stress etter dobesøk...

Etter at den siste stenen var lagt, kunne jeg skimte de andre løperne nede i lia og jeg skyndte meg med nye krefter luftfri tarm oppover mot Stian. 

Det var da jeg oppdaget det,- GPS-en var borte!!!

Jeg løp ned til steinrøysa mot latrinesteinen. Jeg måtte jo ha mistet GPS-en der nede selv om den var godt festet til sekken. Febrilsk leting og en stresset hjerne gjorde dette ganske håpløst.
De andre løperne kom opp og lurte på hva som var galt. De var naturligvis bekymret.

Det var da jeg oppdaget det,- GPS-en hang nøyaktig der den skulle :)

En grei leksjon i å holde hodet kaldt og ikke stresse når det koker litt.

Sommerlig snøball og sliten Kvikk-Lunsj

Vi kom oss videre oppover og nådde en fin plass med snø. Et av ønskene mine for turen var å kaste snøball i midnattssol. Selv om det ikke helt var midnatt ennå, fikk jeg Stian til å ta dette flotte bildet.

Ser du snøballen?

Jeg hadde tidligere på turen vartet opp med Twist og nå var det "Stian med sekken" som slo til med Kvikk-Lunsj! Det er viktig å ha noen små oppmuntringer på lur i det lange løp.

Sliten Kvikk-Lunsj i midnattssol (nesten).

Nok er nok

Midnattssol etter 12 timer på tur

Etter 12 timer på farten, for ikke å si - fjerten, nådde vi Kaperfjellet. En av de siste toppene før nedstigning mot sjekkpunkt 1. En fantastisk utsikt med midnattssol som snek seg fram mellom skyene. Dette synet var verdt alt slitet og hele turen opp til Senja.

Det var fortsatt mange kilometer igjen og med farten vi hadde holdt, ville det ta noen timer til.

Med litt omtåket hoderegning kom jeg fram til at å fortsette turen etter første sjekkpunkt ikke ville være fornuftig.

Magefølelsen var, bokstavelig talt, svært dårlig og jeg måtte koste på meg et nytt dobesøk.

Plutselig kom vi til en snødekt "motorvei" som innbød til lette løpesteg. Det var bare en liten hake ved idyllen. Kanten til venstre dekket over et stup som gikk maaaaaaange meter nedover i lia mot vannet langt nede i Kaperdalen. Vi holdt oss hardt til høyre hele vein.

Jeg luftet tankene mine om å gi oss på sjekkpunkt 1. Stian hadde tenkt de samme tankene og vi ble kjapt enige om at det ville være dumt å fortsette. De neste etappene ville være mye tøffere enn den første, vi ville bli stadig mer slitne og sjansene for feiltrinn ville bli større og større.

Det er viktig å kjenne sin begrensning og ikke utfordre skjebnen for mye.

Vi tok hverandre i hånden for å forsegle avgjørelsen og begynte med en gang å prate om hvor fint vi ville få det dagen etterpå. En bonusdag sammen med konene våre.

Stian og Kristina var jo egentlig på kjærestetur.

Fram til nå hadde Stian tilbragt det meste av kjæresteturen med meg og Kristina hadde hatt kjæresteturselskap med Åse.

Turen ned fra fjellet

De siste 9 kilometerene ble drøye. Vi begynte å gå tomme for mat. Vi hadde jo beregnet mat til en tur på 10-11 timer, og nå hadde vi passert 12 timer.
Heldigvis hadde jeg med ekstra twist og Stian hadde litt annet godt. Vi klarte oss bra.

Periodevis var det veldig bratt nedover og det var noen steder der jeg hadde hjertet i halsen. Med en svært så aktiv høydeskrekk tøyde jeg mange grenser i løpet av turen og særlig nedstigningen.
Det er positivt!
Neste gang blir det lettere.

(Skrev jeg neste gang....? Hmmm)

Lettløpt terreng nedover mot sjekkpunkt.

En drøy kilometer fra sjekkpunktet fikk vi damefølge. En av de hyggelige damene i arrangørstaben hadde tatt turen opp i fjellsiden for å vise oss den beste veien ned.
At hun ikke fant den beste veien igjen, sier jo litt om hvor vrient deler av turen var.
Vi fikk i alle fall hyggelig selskap ned mot elva der en båt ventet på å frakte oss over.

Tidligere på dagen måtte løperne krysse elva selv, men etter at en eller flere løpere ble feid under vann, ble det satt inn båt.
Den hyggelig fergemannen bød på seigmenn og snart var begge to trygt over elva. Bare noen hundre meter fra sjekkpunktet.

Vi hadde vært i kontakt med konene våre etter at vi bestemte oss for å bryte og visste at de ventet spent på oss.

Åse hadde tatt med ballonger og Mr. Smiley speider spent etter oss.

Jeg hadde en stor klump i halsen la vi inn en spektakulær spurt og til damene. GPS-en viser en innspurtsfart på 17 km/t. Ikke verst etter 49 km og over 15 timers tur!

Ja! Vi er i framme!

En sliten "guttunge" sier takk for seg etter drøye 49 km.

Han kunne vært sønnen min :) Bra jobba, unge mann!

En halvgammel gubbe med løpetid og myggnett slurper i seg varm kjøttsuppe etter en grei liten utflukt i nordnorsk natur. Bra jobba!

Det viste seg at konene våre hadde vært på sjekkpunktet hele kvelden. I rundt 7 timer.
De hadde sett alle løperne passere og hadde hjulpet til med myggspray, foring av slitne løpere, oppvarming av løpere som hadde brutt og hadde virkelig vært supportere for alle sammen.
De fortalte at de hadde hatt en fantastisk stund på sjekkpunktet.

Sjekkpunktsupporterdebutant Kristina med nødvendig utstyr for å få fram smil hos slitne løpere.

Premie til Stian og meg!

Vi har to herlige koner. De hadde vært på Senjatrollet på fredag mens vi løp og de hadde kjøp "medaljer" til oss. Vottetroll.
Jeg er helt sikker på at ingen av de andre løperne har slike medaljer:

Vottetrollet fra Senja har fått hedersplass i medlajesamlingen min!

Bonusdagen vår

Etter en deilig dusj og noen timer med søvn, ble det en superdeilig, og super sen, frokost på Skaland Motell. Damene hadde gitt beskjed på motellet at de ikke trengte frokost denne dagen.
De skulle jo overnatte i bilen for å følge oss til sjekkpunkt 2!

Da innehaveren av motellet oppdaget oss ved 12-tiden, konstaterte han at,-
"Der e´dokker jo alle! Æ sette fram frokost!"
Noen minutter senere var frokosten på plass og gjett om det smakte.
To energitomme løperkropper fikk sårt tiltrengt energipåfyll.

Vi visste at flere løpere hadde kommet i mål og satte kursen mot Mefjordvær. Nå skulle vi heie på de sprekeste av de spreke. Flere kom til mål under taktfast applaus og jubelrop. Noen så skikkelig slitne ut og noen så ut som....

... Leif Abrahamsen :)

Det disse folka gjør er helt vanvittig og jeg er dypt imponert over det de får til.

Etter et hyggelig opphold i Mefjordvær i strålende sol, med innlagt is- og bruspause, dro vi til hotellet for å slappe av og spise middag.

Stian, Kristina og Åse i Medfjordvær

Superbonus

Vi ble invitert på båttur i skjærgården av motellverten etter middag og det ble en super opplevelse. Her kommer noen få glimt fra turen.

Avreisedag og premieutdeling

På søndagen kunne vi hente droppbagene våre og det skulle være premieutdeling. Alle som hadde fullført løpet skulle få T-skjorte.
Jeg hadde med egen T-skjorte denne dagen :)

Jeg må innrømme at jeg hadde klump i halsen og en tåre i øyekroken da de tøffeste av de tøffe hadde fått beviset på at de hadde fullført den brutale løypa på rundt 120 km. Jeg skulle jo vært en av de.

All respekt og beundring til dere!

Konklusjon og en liten evaluering

Dette var første gang jeg stilte til start i et så langt løp. Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. 

Jeg tok feil.
Det var mye tøffere enn jeg kunne forestilt meg og jeg har lært en masse.

Det er nyttig kunnskap til neste gang...

Ja, det blir nok en neste gang. En eller annen gang. Et eller annet sted. Sannsynligvis et helt annet sted.

Arrangørstaben fortjener all mulig honnør for innsatsen de døgnene vi tilbragte i nord. De stod på døgnet rundt for vårt beste. Tusen takk for at dere gjør noe slikt for oss med løpetid og løpegalskap.

Kanskje det bør være litt mer løping og litt mindre galskap neste gang?

Jeg hadde en fantastisk opplevelse i løpet av oppholdet i nord og i løpet av de 49 km og mer enn 15 timene ute i den storslåtte naturen.

Jeg har noen punkter som jeg håper dere tar med dere i planleggingen av neste Xreid.

• Bedre beskrivelse av løypa.
  Eksempel, fri fantasi:
  7 km asfalt, følg deretter merket sti (røde merker fra Turistforeningen) i 25 km.
  10 km på umerket sti, deretter bratt nedstigning uten merking mot sjekkpunkt 1.
• Bedre GPS-spor.
  GPS-sporet stemte dårlig med Turistforeningens sti på flere steder i løypa.
  Det ga rom for feil. Spesielt der stien var "usynlig" eller dårlig merket.
  Få løpere til å gå gjennom løypa i etapper for å få laget et bedre spor an annen gang.
• Kart til løperne for ekstra sikkerhet.
  Jeg hadde printet ut deler av løypa med kart fra nettet. Målestokken var ganske tilfeldig og kartene var absolutt ikke de beste. Men, de stemte brukbart med terrenget.
  Med bedre kart hadde det kanskje gått bedre.
  Hva med en kartfil som kan lastes ned?
  Link til sted der de beste kartene kan kjøpes?
• Når det er informasjonsmøte med henvisning til steder på løypa, er det svært viktig med en prosjektor slik at de forskjellige punktene på løypa kan vises for alle.
  Det er ikke så lett for en utenlandsk løper å forstå slikt som..."and when you come to Roalden, turn left and go down!"
  Med visning på kartet er det lettere. Et bilde huskes bedre enn mange ord.
  Dette er noe jeg har savnet på flere løp. De færreste er lokalkjente og er dus med de lokale navnene.
• Vær tydelig på om det blir en ekspedisjon eller et løp.
  På Senja var det en ekspedisjon for meg og lite løp.
  Løpbare steder var det ikke mange av for en halvgammel gubbe med løpetid.
  Vi i Baktroppen skal også trives og ha en sjanse til å fullføre.
• Makstidene på sjekkpunkter bør være realistiske.
  Ja, jeg vet det er vanskelig å beregne i nytt terreng.
  Kan noe mer prøveløpes for å få en viss indikasjon?
  
  Det er ekstremt viktig for en baktroppsløper som meg.
  Jeg planla veldig mye i forhold til makstidene.
  Mat, planlagt snitt tid og forberedelsene mine tok mye hensyn til dette.

Klar for neste løp?

Tankene har allerede beveget seg i retning av neste løp.
Det blir Telemarks Tøffaste i begynnelsen av september. 

82 km i flott Telemarksnatur. Jeg løp "sprinten" på 43 i fjor. 

I år blir det hver eneste kilometer. 

Jeg gleder meg allerede.

Bli med du også, da vel!

Når jeg ser på lengden av denne bloggen, så er jeg nesten glad for at jeg ga meg etter 49 km.
Over 120 km med betraktninger hadde blitt drøyt for de aller fleste.

En fantastisk tur!

En utrolig opplevelse!
En svært vakker del av landet vårt!

Blir jeg med på neste Xreid?

Eeeeeh.....

Takk for oppmerksomheten :)

Halvgammel gubbe med løpetid, myggnett og Kvikk-Lunsj på Senja.