Telemarks Tøffaste - Våt på beina!

En super uke ble avsluttet med Telemarks Tøffaste og 43 km akvanautisk løpetur.
Rapport derfra følger om noen få linjer...
Før det bød uka på hyggelig deltagelse i Bedriftsidrettslagets løpekarusell og løpe- og skoprat på Löplabbet i Sandvika.

Dette var en kveld i Altra-skoenes tegn og Brian Beckstead fra Altra Running fortalte om skoeventyret han startet sammen med en venn for bare noen få år siden. Sondre Amdahl fortalte om sitt forhold til Altra. Det var svært interessant og jeg ble litt "frelst" på Altra etter å ha prøvd de på mølla.

Ekstra gøy var det at frua også likte skoene. Åse sliter med vonde knær som har hindret henne i å løpe. Nå vil hun prøve Altra for å gå med. Kanskje det blir noen lette løpesteg også? Geir Frykholm fortalte entusiastisk at Bislett 6-timers var et ypperlig sted å starte opp...

Jeg har aldri opplevd at Åse har handlet flere par sko enn meg i en sportsbutikk. Denne kvelden vant hun med to mot 1. Det ble noen herlige Hoka One One også på henne. De skal hun bruke på jobben i Ballongbutikken. Der blir det mye gåing på hardt gulv.

Jeg endte opp med et par Altra The One 2.5 og Injinji sokker. Første prøvetur var en deilig opplevelse. Som å løpe med lette tøfler. God plass til tærne og fin demping.

Nå skal jeg skynde meg langsomt for å vende meg til 0-dropp. Har ikke lyst på noen skader bare 4 uker igjen til Risør Maraton (5. oktober).

Akkurat nå er det fredag kveld og mindre enn 12 timer til starten i Telemarks Tøffaste (43 km).

Jeg gleder meg veldig! Det blir vått og vannvittig moro!

Har pakket det meste...

Telemarks Tøffaste (og våtaste). (5. september 2015).

04:07
Jeg drømmer og hører et orkester spille Valdresmarsjen for full musikk... 

Litt etterpå våkner jeg og titter på klokka. Det er litt tidligere enn beregnet og jeg tusler ut på badet for tannpuss og en runde med barberhøvelen.
Min kjære Åse sørger for at kaffe og havregrøt står klar når jeg kommer ned på kjøkkenet iført "HULK"-drakta. Hun insisterte på å stå opp sammen med meg. Det er kona si det!

Bilturen til Treungen gikk fint mens regnet plasket ned. Artig løpevær, tenkte jeg.

Regnet ga seg og om litt tittet sola fram.

Magisk morgenstemning i Treungen.

Jeg var ute i god tid, rett før 07:30 og der var det artig skue med trøtte ultraløpere som tittet ut av teltåpninger, bagasjerom og bobiler på idrettsplassen. Sola hadde kommet fram og det var en herlig stemning.
Startnummer og GPS-brikke ble hentet og etter hvert som klokken nærmet seg 09:00, fylltes startområdet opp av spente løpere.

Strålende høstvær.

Depot-teltet for de som skulle ut på den lengste distansen. De kom innom hit etter de første 43 km.

Arvid fra HULK (Holmestrand Ultraløperklubb) er superklar for sin 83 km.
Han gjennomførte med glans på litt over 12 timer. Bra løpt!

Anita Øy (Kondis) og meg rett før start. Begge to hadde en fantastisk tur der turopplevelsen var det viktigste.

Startskuddet gikk, og det gjorde de fleste av løperne også....
I hvert fall de første meterne ut fra idrettsplassen. Deretter fant alle hvert sitt tempo der vi luntet morgentrøtte og spente over brua og oppover på vei mot Nokkebu.
Noen få kilometer på asfalt og deretter skogsbilvei, svaberg og ATV-veg. Det gikk oppover og oppover...

Rett etter start i strålende solskinn

Her møtte vi den første av flere heiagjenger.

Denne lille tassen lurte fælt på hvorfor alle disse menneskene hadde slikt hastverk.

Oppover...

Oppover...

... og oppover. Arvid Rage Arntzen i friske klyv :)

Fantastisk vær og fantastisk stemning.

På veien oppover møtte jeg de første partiene med svaberg. Dette er typisk for denne delen av Telemark der det var is for maaaaange år siden. Blankskurte svaberg som kan bli veldig glatte når de er våte. Mose og lav er også med på å gjøre det glatt.
Heldigvis satt skoene godt på underlaget og det var ikke mange partier jeg sklei :) (Takk til Inov-8 212).
Etter 7,8 km dukket Nokkebu drikkestasjon opp på en bakketopp. Der ble det flagget og sola skinte fortsatt. Artig å merke hva noen flagg plantet langs stien har å si for humøret.
En kort stopp med utveksling av smil og kommentarer om det flotte været, gjorde godt før det bar utfor bakke.

Nokkebu drikkestasjon (7,8 km - 420 meter høyere enn start)

Neste post var Hågfjell (806 m.o.h).
I løpsbeskrivelsen stod det: Fin skogsveg, teknisk sti, svaberg/lyng, myr)
Det skulle stått MYR med store bokstaver :)
Opp til Nokkebu hadde jeg holdt meg tørr på beina. Det varte ikke lenge.
Etter en bratt nedoverbakke fra Nokkebu kom de første partiene der det var klart for væting av bein. Jeg hoppet bokstavlig talt i det og det var gøy!
Tanken gikk tilbake til barndommen da jeg fikk streng beskjed av mor og far om å holde meg unna søledammene. Mor og far var ikke med på denne turen gjennom Telemark og jeg hoppet og plasket og plumpet så mye jeg kunne. Og det ble mye :)

En liten idyll rett nedenfor Nokkebu.

Arrangøren skal ha honnør for svært god merking av løypa.

Myr med mulighet for å bli våt på beina på veien oppover mot Hågfjell.

Ganske "OK" utsikt, ikke sant?

Fornøyd fyr på toppen av Høgfjell etter nesten 12 km (806 m.o.h)

Etter Høgfjell ventet ca 12 km med nedoverbakke i til dels vanskelig terreng.
I følge arrangør: Svaberg/lyng, myr, sti, skogsveg, grusveg, fin sti.
Ble litt stiv i lårene nedover her og farten gikk opp og ned hele veien.
Høydeforskjellen mellom Høgfjell og Røyrodden var på ca 640 meter og det gjorde godt å komme ned til litt mer sivilisert løpeunderlag. Lår og knær ble mye mer medgjørlig med det samme.

Rett ved ei myr var det et fantastisk område med masse bær. Det ble noen never med blåbær før jeg skvulpet videre i myra :)

Ny mulighet for å bli våt på beina

Gi gass!

Koselig heiagjeng midt inne i skogen.

Her var det BRATT!

Røyrodden etter 20, 4 km.

Etter Røyrodden ventet ca 4 km til Lia Matstasjon. Alltid hyggelig med matstasjon selv om sekken var godt fylt med godsaker av ymse slag: 3 brødskiver med meierismør og sjokade (pakket inn i plastfolie fredag kveld), 4 porsjonspakker med salt nøtteblanding og 4 WinForce gel med kokos og hasselnøttsmak.

Veien mot Lia ble trivelig med litt opp, litt ned og stemningsfulle steder.

Vinden frisknet og det hadde begynt å regne litt.

Sopp trives godt i fuktige omgivelser.

Det gjør ultraløperbein også :)

Denne fine skigarden møtte meg midt ute i "villmarka"

Lia matstasjon etter 23,4 kilometer.

Godt med litt ekstra energi.

Etter Lia ventet den tøffeste delen av løypa, synes jeg. Over 4 km med stigning på over 500 meter opp mot Hjasusknatten (802 m.o.h). Dette ble også den mest spektakulære delen av turen for min del.

Kan du se de andre løperne oppe i fjellsida?
Her var det vått og glatt og et par småskumle partier for en Sandefjording med snev av høydeskrekk.

Hus med antenne på Hjasusknatten. Dagens morsomste navn på en fjelltopp.

Siste fjelltopp før det bar nedover igjen...

Ganske så fint, ikke sant?

Nok en løperselfie. Ut på tur, aldri sur! Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!

Jeg er glad jeg tok med meg min Marmot Essence regnjakke på turen. Veier ikke noe og er vann og vindtett. Det ble kjølig i vinden og regnet etter hvert.

Fra Hjasus til Nokkebu var det 5,6 km og mye nedover på glatte svaberg. Det ble mye forsiktig tripping for meg. Beina var stive og det skulle ikke mye til før et mulig uhell. Det gikk bra på den salige blandingen av svaberg, lyng, lyngsti, MYR, sti langs innsjø og skogveg mot Nokkebu. Det seigeste på denne delen av løypa var de siste 400 m opp til Nokkebu. En lang og seig oppoverbakke.

 Dette har nok vært en bitteliten bekk før de siste dagers enorme nedbørsmengder. Om ikke det var blitt en frådende elv, så var den i alle fall stor nok til at jeg plumpet skikkelig uti der jeg tviholdt i det blå tauet som var strukket ut mellom "elvebredden". Det var ganske friskt og veldig morsomt.

Den siste kneika opp til Nokkebu og drikkestasjonen var hard. Det hjalp å vite at etter den, bar det nedover til Treungen. Bare 8 km igjen til mål.

Her er en hyggelig gjeng samlet før den siste innspurten mot mål. Jeg brukte anledningen til å takke de frivillige som tilbragte mange timer ute for å bidra til at vi skulle få en fin tur.

De to herrene i limegrønt stakk av noen meter før meg og jeg bestemte meg for at de skulle i alle fall ikke komme før meg til mål!
Jeg mumset i meg et par never med potetgull, spiste en svett, plastfolieinnpakket dagsgammel skive med meierismør og Sjokade og skylte det ned med et par glass solbærsaft før jeg satte etter de limegrønne i friske (!) klyv nedover svabergene.

De siste kilometerne inn til mål ble en storartet opplevelse. Sola tittet fram igjen, jeg tok av regnjakka og jeg tok igjen de to limegrønne herrene og enda en løper.

Etter 38 km i ulendt terreng med mørbanking av lår, knær og føtter klarte jeg å sette opp farten og hadde et snitt på godt under 6:00/km de siste 4 km. (God disponering av krefter, kalles det)

Jeg hadde et mål om å komme under 7 timer og det klarte jeg med glans.
Min klokke stoppet på 6 timer 44 minutter og 14 sekunder.

Jeg tok meg tid til å blåse opp de to Smile-ballongene jeg hadde tatt med i sekken før jeg kom inn på stadion. De virket som planlagt og jeg møtte svært mange smil på min "æresrunde" rundt idrettsplassen før jeg kunne krysse målstreken.

Smil er det viktigste jeg kan ta med meg når jeg er ute og løper. Jeg smiler til alle jeg kan og får ofte smil tilbake.
Et smil varmer og et smil gir energi.

Etter målgang tuslet jeg litt rundt i målområdet, fikk en kopp med nyyyydelig elgsuppe og satte meg ned i en stol ved en av bålpannene som var tent. Sjelden har en kopp med suppe smakt så godt og sjelden har et bål varmet så mye.

Tusen takk for meg, Treungen IL! Jeg kommer gjerne igjen.

Da tar jeg den lengste distansen. Jeg vil se mer av det denne delen av Telemark har å by på!

PS! Neste år ønsker jeg meg minst 2 kopper med elgsuppe...