mandag 25. november 2024

Gammel klovneskrott leker hamster i kjelleren på Bislett!


24 timer i Bisletts katakomber


Pasta med kjøttsaus smakte fortreffelig etter 4 timers rundgang.
Foto: Åse Marie Vabog


I år var det min tur til å forsvare familiens ære i og med at Petter Vabog – mitt alter ego – satte ny familierekord for 2 år siden med 126 km. 
Han orket ikke å løpe i år, så da måtte jeg trå til.

Familiens 4. deltagelse på Bislett

Det årlige 24-timers løpet på Bislett er en tradisjon for mange. 
Jeg deltok i 2017 og Petter deltok i 2021 og 2022. 
I 2017 var jeg der alene og de tre andre gangene har Åse vært med som frivillig i cateringavdelingen. 
Det er også et ultraløp å være med på å fore alle løperne. 

En stor honnør til alle de frivillige som står på for at vi som løper skal ha det best mulig.
Løpsgeneral Olav Engen og mannskapet hans gjør en fantastisk jobb!


Thomas Stordalen tok dette koselige bildet av meg og Åse.

AirBnB er bra!

Vi hadde leid oss en fin liten leilighet rett ved Bislett og kom trygt fram ganske tidlig på fredagen. Det ble litt stolpejakt på oss før middag. Kan´ke bare slappe av!

Deretter en grundig sjekk av alt utstyret, kostyme, sminke og parykk før vi koste oss med finalen i Norske Talenter.
Nattesøvnen ble det så som så med. Ganske typisk egentlig.

Timene før start

Opp 06:45 og Petter tok fram sminkesaker. Vi fikk et glimt av hverandre i speilet før frokost og jeg så ikke noe mer til han før et lite glimt igjen på søndag formiddag. I speilet da også...

De siste 2 timene før start summet det godt nede i kjelleren på Bislett. 174 løpere fra mange nasjoner skulle hente startnummer og rigge seg til i supportsonen. Jeg hadde vært så heldig å sikre meg plass rett ved siden av cateringavdelingen og jeg rigget meg til med en godtekurv med drikke, lefser og litt sjokolade.

Jeg hadde vært så heldig at jeg skulle få hjelp av Caspar, Thomas og Runar. 
De skulle hjelpe noen andre løpere også og gjorde en formidabel jobb.

Tuusen takk til dere!

Godtekurven min!

Klokken er 10:00:00! Starten går...

Et rekordstort felt med 174 løpere suste, løp, luntet, jogget, gikk og ruslet av gårde da starten gikk. 
Det flotte med løp som dette er at det er plass til absolutt alle typer løpere. 
De som har hastverk og de som har god tid. 
De tykke og de smale, de lange og de korte, de som løper 250 km i uka og de som jogger 2-3 ganger i uka. 

Klovner passer inn der også. 
Klovner med klovnedrakt og klovner som har kledd seg ut som løpere...

Jeg fant min plass litt bak i feltet.

I fint driv etter 41 minutter.
Foto: Samuel Hafsahl/Bislett24

Det er så lett å bli revet med de første minuttene og den første timen min gikk altfor fort. Litt over 9 km er vanligvis ikke så raskt, men med tanke på 24 timers aktivitet for en gammel klovneskrott var det ikke så lurt. Etter hvert fikk jeg roet litt ned og de 4 første timene gikk etter planen med snaue 32 km unnagjort.

Gå 30 sekunder og løpe 2,5 minutt eller gå 1 minutt og løpe 2 minutter. Det var den egentlige planen. De neste 4 timene holdt jeg den ganske greit.

En utfordring ble etter hvert mange dobesøk med mye småskvetting. Sånn er det å bli eldre.
En skvett her og en skvett der og slik går timene og småskvettene.

Jeg fikk god anledning til å sjekke renholdet på doene og jeg gir all honnør til "bøtteballetten" med Leif Abrahamsen som "ballettsjef" som sto på hele døgnet. Dere gjorde jobben med glans og høy moppføring.
Hurra!


Jakte Endorfiner Podkast – Vi var gjester!

Nina Bellessen Thoresen, Åse og meg.

Nina Bellessen Thoresen driver Jakte Endorfiner podkast og hun hadde direkte strømming under de første 12 timene av løpet. Åse og jeg var gjester etter 8 timer og vi hadde en koselig stund sammen med Nina. Hun kommer til å dele opp i kortere enkeltepisoder som hun vil publisere utover høst og vinter.

Jeg benyttet anledningen til å spise en suppeporsjon og til å lufte beina litt den stunden jeg var der.
Etter 8 timer løping hadde jeg tilbakelagt 54 km og lå allerede da litt etter planen på 60 km.
Likevel var jeg optimist og fortsatte ufortrødent videre.


Skobytte og fotlufting

Litt senere fikk jeg herlig hjelp av Caspar med skobytte og fotlufting. Viktig å la føttene ha det så godt som mulig. Underlaget på Bislett er veldig, veldig hardt!

Caspar fikser sko og føtter.
Foto: Åse Marie Vabog

Når hodet ikke vil...

Etter 12 timer skjer det alltid noe.
Det er likt for de fleste. 
Noe takler det bedre enn andre og denne gangen var jeg blant "de andre".

Jeg klarte ikke å mobilisere det ekstra som skal til for å sjalte ut de tunge tankene.

Det gjorde – som vanlig – vondt over alt og jeg fant hele tiden unnskyldninger for dobesøk og noen deilige stunder på tjukkasen sammen med andre løpere med vondt i viljen.

Et herlig bilde av Emil Gukild og meg på madrassen.
Foto: Lise Lysfjord Pettersen – @maratonmamma


Kom deg videre!

Ja, jeg kom meg videre selv om det gikk svært så smått. Jeg tok på meg Oofos-sandalene og tuslet rundt og rundt helt til jeg rundet 100 km. Mange hadde gitt seg og jeg var egentlig fornøyd med distansen.

Trøtt og sliten etter å ha rundet 100 kilometer.
Foto: Åse Marie Vabog

Da var det godt å sette seg ned. 
Rydde sammen sakene mine, spise litt, drikke litt og sitte i en halvtimes tid.

– Nei! Kan ikke sitte slik som et slakt!

Jeg kom meg på beina og tuslet videre. Etter hvert ble det drøye 5 kilometere i tillegg til de 100 jeg allerede hadde tilbakelagt.

Thomas og Caspar = Super Support. Takk for hjelpen!

Da sluttsignalet gikk kl. 10:00 på søndag morgen hadde jeg løpt, gått, tuslet, vagget og sjanglet 
105 268 meter i Bisletts katakomber sammen med 174 andre løpere.

Jeg ble nr. 130 av de 174 som startet.

– Æ´kke så gærent det.

Endelig ferdig!
Foto: Samuel Hafsahl/Bislett24

Innsamling til Barnekreftforeningen

I år løp jeg til inntekt for Barnekreftforeningen og hadde på meg Barnekreftforeningens t-skjorte.
Til nå er det kommet inn 3 100 kroner og det er fortsatt mulig å bidra.



Dagen derpå

Det var utrolig deilig å slippe og dra hjem på søndagen. Vi hadde leiligheten til mandag formiddag.

Jeg fikk et glimt av Petter i speilet da jeg tok av meg parykk og sminke.
Jeg kunne fortelle han at familierekorden fortsatt var hans og han smilte fornøyd tilbake til meg i speilet.

Petter og Åse tok seg visst en tur på resturang rett oppi gata. Jeg måtte pent finne min plass blant sminkesaker, parykk, slitent løpetøy og velbrukte løpesko i bagen min.

– Men neste år...

Takk for oppmerksomheten!
Foto: Samuel Hafsahl/Bislett24